Fredag falt dommen i gruppesøksmålet som Forbrukerrådet har ført mot DNB på vegne av 180.000 fondskunder. Høyesterett kom til at DNB ikke hadde levert den ytelsen fondseierne hadde betalt for og må dermed betale et prisavslag på totalt cirka 345 millioner kroner.

Resultatet i Høyesterett er opplagt riktig. Men veien hit har vært lang, kronglete og svært kostbar.

Saken illustrerer et grunnleggende rettssikkerhetsproblem for norske bankkunder: Det er nesten umulig å rett, selv om du har rett.

Bakgrunnen for saken var at Finanstilsynet i forbindelse med et tilsyn i 2015 fant at de aktuelle fondene var «forvaltet indeksnært, men tilbudt og priset fra Foretaket som et aktivt forvaltet fond. Foretaket har på denne måten tatt seg betalt for noe det ikke har levert.» Vedtaket fikk ingen umiddelbare økonomiske konsekvenser.

Fem år senere er det altså satt endelig punktum i saken.

Forbrukerrådet fikk i tillegg til selve kravet tilkjent saksomkostninger på drøyt fire millioner kroner. Høyesterett påpeker at «sakens finansfaglige sider har gjort det nødvendig å benytte sakkyndig bistand». Totalt har Forbrukerrådets kostnader i forbindelse med gruppesøksmålet vært 18 millioner kroner. For hver vil kravet utgjøre i snitt 1900 kroner. Det hadde imidlertid ikke vært enklere for den enkelte å påvise manglene ved forvaltningen.

Rekk opp hånda den som har lyst til å bruke 18 millioner kroner på kanskje å få tilbake 1900 kroner fem år senere.

Til sammenligning har Storbritannia et system som innebærer at Finanstilsynet kan pålegge bankene å tilbakebetale beløp direkte til kundene. Dette systemet førte i 2018 til at 34 millioner pund, eller cirka 410 millioner kroner ble tilbakebetalt til fond og investorer som ikke var forvaltet i tråd med investeringsstrategien.

Det var ikke behov for hverken individuelle søksmål eller gruppesøksmål.

Svikten i det norske systemet har vist seg gang på gang. Forrige gang DNB møtte en kunde i Høyesterett var i 2013. Da vant forbrukeren Ivar Petter Røeggen, med Forbrukerrådets bistand, i en sak som sammensatte spareprodukter. Høyesterett konkluderte da som nå med at det finansielle produktet ikke var i samsvar med informasjonen som var gitt.

Og kostnaden?

Kravet på 230.000 kroner kostet cirka 4,8 millioner kroner i sakskostnader. Og saken fikk nærmest ingen betydning for andre som hadde investert i tilsvarende produkter.

Røeggen vant, men resten av forbrukerne, som ikke hadde Forbrukerrådet i ryggen, maktet stort sett ikke å nå frem med sine krav.

I 2014 satt jeg i en periode på tre måneder i Finansklagenemnda Bank. Nemnden behandlet i denne perioden, i tillegg til saker om sammensatte spareprodukter, blant annet en rekke saker der forbrukere hadde blitt rådet til å ta opp hundretusener i lån for å investere i unoterte aksjer i investeringsselskaper.

Gjennomgående ble forbrukerne informert om at risikoen ved dette var lav til moderat. Åpenbart feilaktig informasjon, men nesten ingen fikk medhold. Jeg valgte å trekke meg fra nemnden da den etter mitt syn ikke evnet å behandle sakene på en riktig og forsvarlig måte. Et akademisk miljø bestående av forskere fra UiO, UiB, NHH og BI kritiserte praksisen i kjølvannet av Røeggen-dommen, blant annet under overskriften På grensen til svindel fra finansbedriftenes side … og nemnden lar det passere.

Jeg har fulgt utviklingen tett i årene som har gått, og det har ikke blitt særlig mye bedre.

I dag er det mest presserende problemet svindel med BankID i låneavtaler. I disse sakene er det ikke «bare» snakk om å tape sparepenger og investerte midler. I en lang rekke saker er forbrukere holdt ansvarlig for store lån tatt opp i deres navn. Her har Forbrukerrådet foreløpig glimret med sitt fravær.

Resultatet er saker som er dårlig opplyst både rettslig og faktisk. Som gruppesøksmålet og Røeggen-saken viser: En forsvarlig opplyst sak krever ofte svært kostbar sakkyndig bistand på flere felt.

I møte med finansinstitusjoner er realiteten at forbrukere flest er ganske sjanseløse. Det sies gjerne at Norge har et velfungerende finansmarked. Et spørsmål jeg har stilt meg stadig oftere er: Velfungerende for hvem?

Finanstilsynet har i en lang rekke saker konkludert med at finansinstitusjoner har brutt regler ikke bare for fondsforvaltning, men mer alvorlig: for forsvarlig investeringsrådgivning og forsvarlig utlånspraksis. Rettspraksis viser at dette i svært liten grad har fått økonomiske konsekvenser i de individuelle avtaleforholdene.

Eller for å si det som direktør Endre Jo Reite i BN Bank så treffende påpekte i sitt innlegg i DN mandag: … «forbrukerne sitter igjen med hele regningen for bankers grådighet og manglende kontroller.»

Vi trenger en systemendring som fører til at folk får rett når de har rett. Også i møte med mektige finansinstitusjoner.

Denne setningen ble lagt til i teksten etter publisering, 3. mars klokken 11.05: «Totalt har Forbrukerrådets kostnader i forbindelse med gruppesøksmålet vært 18 millioner kroner.» Samtidig blebeløpet justert fra fire til 18 millioner i denne setningen: «Rekk opp hånda den som har lyst til å bruke 18 millioner kroner på kanskje å få tilbake 1900 kroner fem år senere.»(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.