Godhetsposering og emosjoner trumfer logikk i debatten om flyktninger, migrasjon og utenrikspolitiske forhold, mener professor Janne Haaland Matlary i kronikk i DN 17. juli. Samtidig benytter hun argumenter som ikke bygger på empiri, men på emosjoner. Kronikken lider av logiske brister og er bygget på flere feilaktige antagelser.

For det første var det ikke bare emosjoner som sto i spill for retur av barna i Abbassi-saken, slik hun mener, men en praksis som var uforsvarlig og rettsstridig. En bevisstløs dame ble satt om bord på et fly til Afghanistan og ble heldigvis stanset av tyrkiske myndigheter som mente at utsendelsen ikke var forsvarlig. Afghanske myndigheter nektet på sin side å ta imot barna fordi de var mindreårige uten foresatte.

Det er med andre ord ikke moralisering i norsk opinion som ble utslagsgivende. Tvert imot, den uforsvarlige tvangsutsendelsen ble reversert av Tyrkia og Afghanistan.

Det sier mye, siden de to sistnevnte landene har en høyere terskel for tvangsretur enn Norge.

Det sjefen for Politiets utlendingsenhet og Matlary mangler, er en forvaltningsrettslig forståelse for at et gyldig vedtak kan bli ugyldig dersom vedtakets materielle innhold ikke lenger er gjeldende, som i det foreliggende tilfelle, i og med at moren ble syk og barna ble sendt uten foresatte.

Matlary påstår at Latin-Amerika og store deler av Afrika og Midtøsten er like farlig som Afghanistan. Det er også en feiltagelse. Jeg er fra Afghanistan, og la meg bare bastant understreke at dette er grunnleggende feil. Afghanistan lider av krig, landet har vært i krig i over 40 år. Med unntak av et par år har Afghanistan vært landet med størst antall flyktninger siden 1989.

Om lag to millioner sivile liv har gått tapt i krigene i Afghanistan siden 1978. Det er fravær av rettssikkerhet der, og landet er kåret til verdens verste land for kvinner og barn.

Slik er det ikke i Latin-Amerika eller «store deler av Afrika».

Matlary er med på å forsterke skadelige fordommer og stereotypier ved å svartmale hele verdensdeler basert på manglende kunnskap om de reelle forholdene. Store deler av Afrika opplever økonomisk vekst. Det er et kontinent med enormt potensial. Av verdens fire store pågående krigskonflikter – Syria, Jemen, Mexico, og Afghanistan – er ingen av dem i Afrika.

Skal en beregne mindre konflikter (sivile tap opp mot titusen), er det syv av 54 land i Afrika som opplever slik ustabilitet.

Dette er under ingen omstendighet «store deler» av et kontinent.

Resten av innlegget preges demagogiske argumenter uten reell forankring i virkeligheten. For eksempel, hva slags akademisk eller empirisk belegg ligger det i at «Norge går raskt under»? Tjener det debatten å påstå at dette «forstår et barn»?

Å påstå at de som setter livet sitt på spill for å krysse Middelhavet, er ressurssterke individer, er også misvisende. Det er individer som flykter fra krig og konflikt. Flyktningfamilier setter sine barns liv på spill i en livsfarlig båtferd over Middelhavet ikke med ønske om økonomisk fortjeneste, de gjør det fordi bakken deres barn går på i dag, er farligere enn ferden de utsettes for i morgen.

Jeg kommer fra et land hvor to millioner barn, kvinner og menn fikk aldri denne muligheten, og de måtte bøte med livet.

Det er denne desperasjonen som skaper empati i folket, men det er – heldigvis – de rettslig konvensjonene som forplikter oss til å hjelpe.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.