Jusprofessor Marte Eidsand Kjørven har grunnleggende rett i at norske domstoler gir småsparere svak rettssikkerhet, slik hun skrev i sin kronikk 8. august. Hun har også rett i at domstolene snubler i elementær juridisk metode.
At domstolene også snubler i EØS-rettslig metode, og dermed ikke etterlever norsk lov, er mest alvorlig.
Kjørven skriver at domstolene «overser totalt sentrale deler av Høyesteretts storkammeravgjørelse i Røeggen-saken», og at de dessuten har «åpenbare problemer med å forstå det EU-rettslige verdipapirrettslige regelverket».
Det siste er etter mitt syn det mest graverende fordi europeisert verdipapirrett gir forbrukerinvestorer større beskyttelse enn det lovgivningen som lå til grunn for Røeggen-dommen, gjorde.
EU-retten på dette området utgjør norsk rett gjennom våre EØS-rettslige forpliktelser. Når domstolene gjennomgående overser EU-/EØS-retten i slike saker, etterlever de ikke det som er gjort til norsk lov. Her burde domstolene tatt mer lærdom av Nav-skandalen.
Røeggen-saken bygde på regler om investorbeskyttelse nedfelt i verdipapirhandelloven av 1997. Siden den gang har EØS-retten skjerpet investorbeskyttelsen kraftig gjennom to fullharmoniserende EU-direktiver med forrang i norsk rett, Mifid I og Mifid II.
Sistnevnte direktiv ble vedtatt av EU i 2014 og implementert i norsk rett i 2018 i tråd med våre EØS-rettslige forpliktelser. Det er dette direktivet som i dag representerer gjeldende rett. Røeggen-dommen, avsagt i 2013, bygde på gjeldende rett rundt årtusenskiftet.
Rettsutviklingen i EU knyttet til investor- og forbrukervern har nemlig vært formidabel siden 1997. Ikke minst ble beskyttelsen av ikke-profesjonelle investorer styrket kraftig etter den globale finanskrisen.
Denne rettsutviklingen i EU-retten blir stadig oversett av norske domstoler og Finansklagenemnda. De baserer seg heller på utdaterte og særnorske domstolsskapte rettsregler fra Høyesterett, som dessverre ikke har satt verdipapirreguleringen i forsetet.
Baserer domstolene seg i dag på premissene i Røeggen-dommen, er det i realiteten en ignorering av over 25 års systematisk styrking av EØS-rettslige investor- og forbrukerrettigheter.
Riktignok vant Røeggen sin sak, men det var til tross for – snarere enn på grunn av – dagjeldende regler. Premissene for Røeggen-dommen bygger nemlig delvis på både Lognvik- og Fokus Bank-sakene, der forbrukerne tapte.
Disse tre dommene er blitt nærmest skjellsettende for senere rettsavgjørelser om investorbeskyttelse. Til sammen har høyesterettsdommene resultert i domstolsskapte regler som gir forbrukere svak investorbeskyttelse.
I saker om erstatningskrav har dessuten lavere rettsinstanser gjentatte ganger feilaktig lagt til grunn premisser fra Høyesterett som gjelder noe annet, nemlig krav om avtalerevisjon. På denne måten har domstolene endt opp med å praktisere regler på det verdipapirrettslige området som ikke harmonerer med de reglene EØS-rettslig metode leder ut.
Mifid II-direktivet har siden 2018 hatt forrang fremfor blant annet norsk høyesterettspraksis. I siste avsnitt i direktivets artikkel 69 pålegges Norge en plikt til å etablere ordninger som gir kunder rett til erstatning ved økonomiske tap som følge av brudd på direktivet. Direktivet forutsetter ikke at bruddene må være «grove» eller liknende.
At direktivet er såkalt totalharmoniserende, betyr at norsk rett ikke kan bygge på særnorske tilleggsregler. Det er nettopp slike særnorske domstolsskapte tilleggsregler Røeggen-dommen bygger på. For at forbrukerinvestorer skal vinne rett, må de for eksempel ha lest forelagt informasjon «grundig» eller inngått et «positivt urimelig» avtalevilkår.
Slike vilkår har imidlertid aldri eksistert i den europeiserte verdipapirretten. Mifid II stiller strenge krav til den profesjonelle part, ikke til forbrukeren.
Er regler i motstrid, er vikepliktsreglene i EØS-rettslig metode tydelige på at EØS-reglene i Mifid II skal gis forrang.
Høyesterett bør ved første anledning klargjøre hva som er gjeldende rett for investorer generelt og forbrukere spesielt. For å unngå EØS-snubletråder, kan rådgivende uttalelse med fordel innhentes fra Efta-domstolen. Efta-domstolen vil neppe se hen til Røeggen-premissene i sin tolkning av gjeldende EU-rett.
Overvåkningsorganet Esa har for lengst begynt å interessere seg for hvorvidt norske domstoler ignorerer EUs investorbeskyttende regler. Om ikke Høyesterett her sørger for harmoni mellom norsk rett og EU-rett, risikerer Norge å bli felt i et traktatbruddssøksmål.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.