Michael Tetzschner (H), stortingsrepresentant
I Dagens Næringsliv 21. november skriver Anine Kierulf om saken som Natur og Ungdom og Greenpeace har reist mot staten. Kierulf har hatt større hell tidligere med å fremstille juridiske temaer pedagogisk enn her.
Miljøorganisasjonene vil ha Høyesterett med på at regjeringens tildeling av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde var et ugyldig forvaltningsvedtak.
Hovedspørsmålet er imidlertid det som må betegnes som en svært original utlegning av Grunnlovens § 112. Bestemmelsen lyder: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. (...) Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Saksøkerne hevder at «den globale oppvarmingen vil få katastrofale konsekvenser dersom det ikke raskt settes inn drastiske tiltak. Det kan i en slik situasjon ikke gis tillatelse til ytterligere leting og utvinning. De fossile ressurser som det er plass til dersom Parisavtalen skal oppfylles, er allerede funnet. Utslippsreduksjonene har ennå ikke startet i Norge».
Saksøkerne mener at § 112 også gjelder de klimagasser som oppstår som følge av de 95 prosent som forbrennes i utlandet. «Den omstendighet at Parisavtalen i hovedsak regulerer nasjonale utslipp, gir ikke grunnlag for innskrenkende tolkning», heter det.
Disse resonnementene fører saksøkerne til å hevde at Grunnloven setter et rettslig forbud mot å gi tillatelse til videre oljeleting. Dermed blir 23. konsesjonsrunde ulovlig, og alle fremtidige konsesjonsrunder blir også ulovlige.
Saksøkerne ber altså Høyesterett om å avvikle norsk oljeutvinning uten å involvere Stortinget. Politikk kan nok bli til jus, men jusen kan ikke fremtvinge en ny oljepolitikk uten demokratiske beslutninger.
Hvis man ser nærmere på saksøkernes påstander om fakta, er de feil på viktige punkter. Men det er ikke poenget her. Gjør Norge for lite, eller bør vi ta utslippskutt der de er dyrest? Virker EUs kvotesystem? Etterleves Parisavtalen?
Argumentene er politiske, ikke juridiske.
Det er her man forundres over Kierulfs avsporing. På solid avstand fra den sentrale rettslige kjerne reduseres det hele til et falskt enten/eller, i det hun skriver at striden står om at «enhver har en slik rett – eller enhver ikke har en slik rett?».
Dette er på siden av hva partene har prosedert på. Den gjelder hva som er gjeldende norsk lov og grensen mellom jus og politikk, ikke semantikk.
Ingen har uttalt seg mot at § 112 skal ha betydning for myndighetenes handleplikter. Men valg av effektive tiltak er og blir det sentrale for politikken. Og det er bare folkevalgte organer som kan gi demokratisk legitimitet, hvis borgene for eksempel må akseptere redusert velferd i bytte mot gunstige klimavirkninger.
Høyesterett kan ikke gi demokratisk legitimitet til en ny og annen oljepolitikk.
Kierulf omtaler et spørsmål som ble avklart ved grunnlovsrevisjonen i 2014, og som også ble lagt til grunn i tingretten og lagmannsretten. Det gjaldt spørsmålet om hvorvidt § 112 var å lese som en målsetning, eller kunne åpne for konkret rettslig prøving. Jeg var saksordfører og utformet merknadene som fikk tilslutning fra et samlet storting. For utdypning kan innlegget jeg holdt, finnes på Stortinget.no.
At § 112 etter omstendighetene kan prøves av private parter overfor staten, var et bevisst valg. Grunnloven skal etter mitt syn inneholde rettslige grunnormer, ikke politiske slagord. Men det betyr ikke at man ved subjektiv tolkning og frihåndstegning kan strekke formuleringene dit en vil.
Etter noen få, personlige mellomregninger basert på eget samfunnssyn, vil man fort oppdage at man har beveget seg fra rettens ytterkant og inn på partipolitikkens tumleplass. Plassen her tillater ikke en nærmere belysning av Kierulfs ukonvensjonelle rettskildelære. Men en påstand om at Stortinget skulle føle seg forpliktet til å kassere en hel oljenæring ut fra en kontekstfri tolking av en miljøbestemmelse er mer enn noen kjent juridisk metode kan bære.
Kierulf velger å karakterisere regjeringsadvokatens frykt for amerikanske tilstander ved å kalle ham «politisk aktør». Jeg overlater til leserne å vurdere hvem som er nærmest til en slik betegnelse. Derimot hadde det vært redelig om hun hadde gjort oppmerksom på at Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, som hun er tilknyttet, har innlevert et prosessuelt støtteskriv i saken mot staten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.