Som de fleste i min generasjon har jeg et svakt punkt når det kommer til Disney-filmer. Jeg er blant annet glad i Zootropolis der vi møter politikonstabel-kaninen Judy Hops. En særlig god scene er der Hops i hemmelighet har tatt opp hva karakteren Nick Wilde har sagt på bånd og spiller det av tilbake til ham – «det er ikke mine ord mot dine – det er dine ord mot dine».
Klassisk.
Nok om det.
Michael Tetzschners svar torsdag til Anine Kierulfs tekst lørdag om klimasøksmålet i tirsdagens Dagens Næringsliv bommer på to punkter. For det første reproduserer han en skremselsstrategi brukt mot saken – at saken handler om å avvikle den norske oljeindustrien. Dette stemmer ikke og saksøkernes advokater brukte mye tid i Høyesterett på å tilbakevise denne påstanden.
Som Tetzschner selv skriver er saksøkernes påstand kun at vedtaket om 23. konsesjonsrunde er ugyldig. Det vil være opp til Høyesterett hvordan de eventuelt formulerer en seier for saksøkerne, men det er ikke sikkert at en slik dom får virkning frem mot 24. og 25 konsesjonsrunde og helt utenkelig at den får virkninger bakover til annen eksisterende oljevirksomhet.
Dernest har vi det evig tilbakevendende spørsmålet om hvorvidt denne saken er politisk eller rettslig. Tetzschner skriver med bred penn at saksøkerne har forvillet seg over i politikkens tumleplass og klør seg i hodet over at en dyktig jurist som Kierulf kan ha avsporet så grundig at hun også har endt opp der også uten å selv være bevisst på det.
Tetzschners argument er litt for sleipt til å få riktig tak på, men det ser ut til å hvile på at beslutninger om olje etter sin natur er noe som krever Stortingets velsignelse. Dette støttes ved å vise til at det er mange avveininger som må foretas omkring klima og de er også politiske.
Og saksøkerne vil nok selv være enige i at det er mye politikk her, deres argument er ikke annet enn at Grunnloven stiller krav til denne politikken. Og Tetzschner er selv enig i at bestemmelsen må ha et innhold og ikke bare være til pynt, men han bedyrer at det ikke betyr at man kan trekke den dit en vil.
Hva han egentlig mener er at man ikke kan trekke ordlyden dit han ikke vil.
Vi kjenner igjen argumentet fra statens prosedyre i Høyesterett; at saksøkerne har trukket ordlyden i § 112 for langt, sett i lys av hva Stortinget mente og tenkte. Og regjeringsadvokaten har opplagt rett i at Stortinget aldri ville vedtatt § 112 dersom de hadde forestilt seg at den skulle bli brukt til å angripe norsk oljeindustri. Samtidig er ikke en lovs gyldighet avhengig av at dens skapere hadde oversikt over enhver virkning den kunne komme til å få.
Tvert imot kan en argumentere for at særlig Grunnloven er ment å være hjem for normer vi vedtar på soldagene og må leve med på regnværsdagene. Det er her vi «binder oss til masten» så vi er klare for stormen.
Det finnes dager da vi skulle ønske vi kunne lage tilbakevirkende lover som ville rammet de som har gjort noe vi mener alltid burde vært forbudt. Det er dager da vi vil ransake hjemmene til de vi mistenker uten tilstrekkelig grunnlag, og dager der vi vil innskrenke ytringsfriheten til de som sier grusomme ting. Det er disse dagene Grunnloven er til for, dagene vi forbanner begrensningene vi påla egen makt.
Tetzschner tegner et bilde av Kierulf som en desorientert jurist som uten å ane det har forvillet seg inn på politikkens enemerker og tramper rundt der med eksotiske metoder og tvilsomme motiver. Men dette bildet hviler ikke på noe annet enn hans oppfatning om at olje og klima alltid pleide å være politiske anliggende.
Som er sant. Helt til Tetzschner og de andre stortingsrepresentantene stemte for § 112 og endret landskapet.
De vedtok en rett til et bærekraftig miljø i vår øverste rettskilde, og at de ikke så for seg at den kunne få konsekvenser for blant annet olje, er ikke et argument for at ordlyden er strukket for langt.
Og som han selv skriver, visste han godt at bestemmelsen kunne få konsekvenser; han uttalte fra Stortingets talerstol at bestemmelsen kunne påberopes som en rettighet for den enkelte. Da er det vanskelig å siden hevde at den ikke kan påberopes akkurat her eller der bevæpnet med lite annet enn at olje er politikk.
Det er ikke egentlig mine ord mot hans ord, det er hans ord mot hans ord.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.