Nylig gikk høringsfristen ut for regjeringens forslag til oppdatering av klimalovens klimamål for 2030. Fristen var kort, fordi de foreslåtte endringene var få.
Det er bra at regjeringen øker sine ambisjoner om utslippskutt. Men det ble ikke foreslått å gjøre klimaloven mer forpliktende, slik klimalovene i EU, Danmark, Storbritannina og Tyskland er. Flere høringsinstanser mener at regjeringens forslag ikke går langt nok. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er blant dem.
NIM anbefaler at regjeringen styrker klimaloven for å beskytte i lovs form de målene regjeringen selv har satt seg. Dette vil bedre ivareta forpliktelser staten har til å avverge klimaendringer som kan påvirke retten til et sunt miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse som følger av flere internasjonale menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av.
Det pågår i dag en internasjonal rettsutvikling hvor ulike domstoler konkluderer med at stater må kutte klimagassutslipp for å beskytte grunnleggende rettigheter, og kan bli dømt for menneskerettighetsbrudd dersom de ikke har realistiske og etterprøvbare planer for hvordan de skal nå egne klimamål innenfor rammen av Parisavtalens temperaturmål, fortrinnsvis 1,5 grader.
Flere europeiske land har sterkere og mer forpliktende klimalover enn Norge, lover som pålegger konkrete og rettslig bindende forpliktelser til utslippskutt som er gjenstand for uavhengig kontroll. Likevel har eksempelvis domstoler i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Irland kommet til at klimalover eller planer vedtatt etter loven strider mot menneskerettighetene eller andre internrettslige regler, fordi de ikke er tilstrekkelig spesifiserte for å nå nasjonale klimamål.
Den norske klimaloven gjør ikke klimamålene rettslig bindende, forplikter ikke til kutt i Norge eller kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, og mangler håndhevings- og sanksjonsmekanismer. Den har derfor blitt omtalt som «tannløs og uten juridisk kraft».
Loven gjør dermed lite for å bøte på et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk, nemlig at langsiktige og uforpliktende mål ikke er blitt nådd. Norge har kuttet egne utslipp med 4,7 prosent siden 1990, og vi er ikke i rute for å nå klimamålene for 2030, både ifølge vårt eget klimabudsjett og overvåkningsorganet Esa. I tillegg er det heller ikke noe mål om kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, til tross for at Grunnloven § 112 og FNs barnekonvensjon er tolket slik at eksportert olje og gass som fører til skade i Norge har betydning.
Staten har en grunnleggende plikt til å sikre at menneskerettighetene ivaretas. I lys av den nevnte rettsutviklingen er det etter NIMs syn en risiko for at Norges begrensede nasjonale utslippskutt, betydelige eksporterte forbrenningsutslipp og mangel på spesifiserte årlige planer frem til nullutslipp ikke ivaretar menneskerettslige forpliktelser.
Ettersom vårt mandat er å gi råd om hvordan menneskerettsvernet kan styrkes, også på klimaområdet, har vi fremmet anbefalinger om at regjeringen bør endre klimaloven. Vi anbefaler konkret at klimaloven:
- Gjenspeiler at Norge må gjøre sin del for at oppvarmingen må begrenses til 1,5 grader.
- Forplikter til bindende og spesifiserte årlige karbonbudsjetter som viser veien til netto null.
- Etablerer en uavhengig klimakommisjon.
En innvending mot å styrke klimaloven har vært at det rettsliggjør klimapolitikken. Det er imidlertid verdt å huske på at ettersom klimaendringer allerede truer grunnleggende rettigheter, vil klimaloven eller manglende utslippskutt uansett kunne utfordres for domstolene med grunnlag i slike rettigheter. Det har ennå ikke skjedd i Norge. Men i en eventuell sak for domstolene tilkjennes de folkevalgte typisk mer, ikke mindre, handlingsrom dersom forholdet til menneskerettighetene allerede er godt vurdert i den demokratiske lovgivningsprosessen.
Domstolene vil da også i større grad kunne vike tilbake fra å prøve valget av konkrete virkemidler.
En svak klimalov risikerer dermed å resultere i mer inngående domstolskontroll, ikke mindre.
Denne type spørsmål er allerede tema i flere klimasaker for Den europeiske menneskerettighetsdomstol nå. Disse sakene vil avklare hvilke plikter statene har til å beskytte blant annet retten til liv mot klimaendringer etter Den europeiske menneskerettskonvensjon.
NIM synes ikke man bør vente på det endelige utfallet av disse sakene. FNs klimapanel har advart om at vinduet for å sikre en levelig fremtid for alle er i fred med å lukkes, og Norge har i FNs generalforsamling stemt for en resolusjon som betegner klimaendringene som en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene.
Da bør regjeringen ta initiativ og styrke klimaloven slik at den ikke er dårligere enn klimalover i land vi liker å sammenligne oss med, og bedre beskytter norske innbyggeres menneskerettigheter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.