I et innlegg av 24. august argumenterer advokatfullmektig Carsten Smith Elgesem godt, men noe ubalansert, om hvorfor politiets bøtelegging av aktivister «antagelig» er i strid med menneskerettighetene.
I innlegget vises det spesifikt til klima- og miljøaktivisters aksjoner – sivil ulydighet – i form av fastlenking og trafikkhindringer. Etter mitt syn vil slik aktivisme, også for andre formål, som den klare hovedregel kunne straffes med bøter uten at det er i strid med menneskerettighetene.
Det er riktig, slik Elgesem påpeker, at også slik aktivisme, når den gjennomføres fredelig, og i alle fall ikke hadde en voldelig intensjon, har et menneskerettslig vern både etter Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 11. Men Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har også påpekt at slik aktivisme, som ofte foregår uten forutgående varsling til myndighetene, ikke er i kjernen av retten til fredfulle demonstrasjoner (se storkammersaken Kudrevičius v. Lithuania avsnitt 97).
Selv om vi ikke er i kjernen av retten til fredfulle demonstrasjoner, er myndighetene fortsatt bundet av kravet til at inngrep i slike demonstrasjoner skal være nødvendige og forholdsmessige (proporsjonale). Men det er også klart at aksjonsformen, sivil ulydighet, får betydning for hvordan proporsjonaliteten bedømmes.
I et demokratisk samfunn skal ikke en vanlig, fredfull demonstrant møtes med bøter, selv når organiseringen har formalfeil, eller går noe utover dens varslede rammer. Etter mitt syn må et demokratisk samfunn også til en viss grad tolerere aksjoner i form av sivil ulydighet. For en del, særlig unge mennesker, er dette en viktig uttrykksform i samfunnsdebatten.
Samtidig er det klart at slik aktivisme ofte har til hensikt å hindre eller endre andre borgeres lovlige aktiviteter. Rettsstaten kan derfor ikke være uten effektive virkemidler hvor dette får et visst omfang og en viss varighet.
… ikke særlig tvilsomt at bøtelegging normalt vil være en proporsjonal reaksjon
EMD har derfor nokså klart uttrykt:
« … the intentional serious disruption, by demonstrators, to ordinary life and to the activities lawfully carried out by others, which disruption was more significant than that caused by the normal exercise of the right of peaceful assembly in a public place, might be considered a «reprehensible act» within the meaning of the Court’s case-law (…). Such behaviour might therefore justify the imposition of penalties, even of a criminal nature.» (Se avsnitt 173 i Kudrevičius v. Lithuania)
For aktivisme som hindrer eller endrer andres lovlige aktiviteter, i alle fall i et visst omfang og over en viss varighet, er det ikke særlig tvilsomt at bøtelegging normalt vil være en proporsjonal reaksjon.
Med normalt sikter jeg til at omstendighetene i konkrete saker også kan tilsi at politiet ikke bør ilegge bøter, men nøye seg med en bortvisningsordre hvis denne er effektiv.
Det har imidlertid formodningen mot seg at aktivister som lenker seg fast har til hensikt å følge politiets henstillinger.
Omstendighetene kan også tilsi at det er nødvendig med strengere strafferettslige sanksjoner enn bøter. EMD har i andre aktivistsaker akseptert at både varetektsfengsling og idømt fengselsstraff har vært proporsjonale virkemidler. Se for eksempel sakene Barraco v. France og Drieman v. Norway. Jeg forfølger ikke dette nærmere her, ettersom Elgesem først og fremst satte søkelyset på bøter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.