Konkurransetilsynet har varslet en bot på 545 millioner kroner til de fem største forlagene i Norge. Jeg har i ingen formening om denne konkrete saken. Det jeg derimot stiller spørsmål ved er den økende bruken av administrative sanksjoner.

På skolen lærte vi om de tre statsmaktene og maktforholdene dem imellom. Når bruken av overtredelsesgebyr i forvaltningen eskalerer, både i størrelse og omfang, betyr det at maktforholdet forskyves.

Merete Smith
Merete Smith (Foto: Linda Næsfeldt)

Bruken av administrative sanksjoner gir forvaltningen makten til både å gi regler gjennom forskrifter og rundskriv, føre tilsyn – og å ilegge straff. De er både veileder, etterforsker og dommer i samme organ – noen ganger i samme person.

Hva gjør denne praksisen med tilliten vår til forvaltningen? Og hvordan er rettssikkerheten i disse sakene – der straffelignende sanksjoner ilegges langt utenfor straffeprosessens system?

Høyesterett definerer straff på denne måten: «Straff er et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde.»

I 2003 kom sanksjonsutvalget med en utredning, der de definerer en sanksjon slik: « … utløses av en overtredelse, og formålet er å påføre gjerningspersonen eller foretaket et onde som en reaksjon mot overtredelsen».

Straff og sanksjon – bot og gebyr – er altså ganske likt.

Fra 2000 til 2020 økte andelen lover som hjemlet overtredelsesgebyr fra ti til 90. Dette er en ønsket politikk, fordi det er effektivt. Formålet med administrative sanksjoner er å straffe brudd på lover eller forskrifter. Så lenge meningen er å straffe, skal rettssikkerhetsgarantiene i menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6 oppfylles.

I strafferetten håndteres slike prosesser av spesialister i politi og påtalemyndighet – og sakene er underlagt effektiv domstolskontroll. Sakene som følger forvaltningssporet, er ikke underlagt straffeprosesslovens klare rammer, og de kontrolleres bare unntaksvis av domstolene.

Et eksempel er retten til å ikke bidra til egen domfellelse: Ordningen med administrative sanksjoner og tilsyn kan sette deg i en situasjon der manglende samarbeid bryter med tilsynsreglene, samtidig som det å samarbeide kan bidra til egen domfellelse.

For eksempel slik:

  • En eiendomsmegler er under et tilsyn fra Finanstilsynet, og etterlevelsen av hvitvaskingsloven er et tema. Tilsynet ber om å få se interne rutiner, og disse legges frem. På dette stadiet har megleren nemlig opplysningsplikt.
  • Finanstilsynet spør hvordan rutinene etterleves i praksis, og megleren forklarer.
  • Tilsynets konklusjon er at regelverket er brutt, og at det er grunnlag for å gi overtredelsesgebyr. Dermed sendes et forhåndsvarsel til megleren.
  • Først her opplyses det om retten til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter – slik megleren nettopp har gjort. Og var forpliktet til, så lenge det var en tilsynssak.

En tillitskultur innebærer at folk stoler på staten og i stor grad følger pålegg fra staten. Fordelene ved dette har vi sett under koronapandemien. En slik kultur senker behovet for offentlig kontroll og gjør det enklere å skape effektive løsninger.

Når forvaltningen og borgerne er på lag, sparer hele samfunnet ressurser.

Vi vet ikke hvor mange som klager på administrative sanksjoner, rett og slett fordi det ikke finnes noen statistikk. Adgangen til å klage på slike vedtak er en vesentlig del av rettssikkerhetsgarantien, og manglende oversikt over hvor mange som klager, tyder på at man ikke tar denne garantien spesielt alvorlig.

Når forvaltningen får mer makt, må også kontrollmekanismene og klageordningene styrkes.

En god del av klagene behandles i nemnder. Dessverre er det slik at antallet nemnder har økt uten at det finnes noen overordnende retningslinjer for organisering og regulering av dem. I sin rapport om «viltvoksende nemnder» konkluderte Difi med at det i en del tilfeller er så liten organisatorisk avstand mellom klagenemnd og førsteinstans, at det faktisk skaper tvil om avgjørelsene i nemnden er basert på en nøytral og selvstendig vurdering av klagesakene.

Bruken av administrative sanksjoner kan forsvares ved at sakene som ofte behandles er for små til omfattende domstolsbehandling. Men bøter på flere hundre millioner kroner, som dem forlagene har fått, er ikke som en liten sak. Den tiltagende bruken av bøter fra ulike tilsyn bør føre til at flere av sakene prøves for domstolene.

Dette er viktig for rettssikkerheten i den enkelte sak, og for tillitssamfunnet vårt i summen av alle saker.

Når forvaltningen får mer makt, må klageordningene styrkes

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.