Den Norske Advokatforening foreslår – uten at det har vært nevneverdig debatt – å innføre en ny bestemmelse i «Regler for god advokatskikk» som forutsetter at advokatene frasier seg oppdrag som medfører krenkelse av noens menneskerettigheter, eller risiko for det.
Bestemmelsen knytter seg opp mot FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, der FN tar initiativ til å flytte ansvaret for etterlevelse av menneskerettsideologien over på private aktører.
I forslaget som Justis- og beredskapsdepartementet nå har sendt ut på høring, er bestemmelsen foreslått inntatt i advokatforskriften kapittel 12, slik at den blir rettslig bindende for alle norske advokater.
Formuleringen lyder:
«En advokat skal ikke gi råd som advokaten forstår eller må forstå vil innebære krenkelse av noens menneskerettigheter eller en betydelig risiko for dette. Med menneskerettigheter menes det samme som i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.»
Går forslaget gjennom, vil advokatene kunne møte reaksjoner dersom de i sitt arbeid bidrar til å bryte noens sivile, politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, samt de rettighetene som følger av ILOs åtte kjernekonvensjoner.
I verste fall kan de bli fratatt sin advokatbevilling på dette grunnlaget.
Dette bærer galt av sted, mener vi.
«There is virtually no aspect of our work that does not have a human rights dimension», sa en av FNs tidligere generalsekretærer. Begrepet favner svært vidt, og det skal ikke nødvendigvis være grovt før noe kan vurderes som et potensielt menneskerettighetsbrudd. I et innlegg i Aftenposten 30. desember 2017 går for eksempel stipendiat Sofie Høgestøl ved Norsk senter for menneskerettigheter langt i å antyde at det å søke etter frivillige til en stilling ved Oslosenteret innebærer brudd på menneskerettighetene – retten til betaling for å utføre arbeid.
Som eksempel på hva man har i tankene, benytter Advokatforeningen to tenkte case, én der advokatens oppdrag gjelder bistand til et selskap som driver virksomhet i det okkuperte Vest-Sahara, den andre der oppdraget knytter seg til tekstilindustrien i Bangladesh. Med slike eksempler blir det selvsagt lett å selge inn forslaget, men samtidig unnviker Advokatforeningen å belyse de virkelige problemene ved det.
Det er nemlig ikke slik at FNs menneskerettigheter alltid er entydige eller innenfor rammen av det etisk selvfølgelige.
Hva med advokater som får i oppdrag å bistå en arbeidsgiver i en sak som gjelder en typisk kulturkollisjon på arbeidsplassen? Skal advokaten på forhånd være avskåret fra for eksempel å råde sin klient til å starte en oppsigelsesprosess mot for eksempel en eiendomsmegler som nekter å håndhilse på kvinner, en servitør som nekter å servere alkohol og svinekjøtt eller en kvinnelig barnehagelærer som plutselig ønsker å gå fullt tildekket på grunn av sin religiøse overbevisning?
Det vil ofte være ulike private interesser som står mot hverandre, og i mange tilfeller kan menneskerettigheter påberopes på begge sider. Og det som kan være en menneskerettighetskrenkelse om man kun ser ett aspekt ved saken, behøver ikke være det om man ser på saken i sin helhet, for eksempel dersom presserende samfunnsmessige hensyn er til stede. Tvister om samvær og foreldreansvar, samt barnevernssaker, er eksempler på dette.
Advokaters virksomhet er basert på at de rådgir og eventuelt prosederer ut fra klientens ståsted. Det er i siste instans domstolen som har ansvaret for å trekke opp de rettslige grensene.
At advokatene skal forpliktes på et vagt menneskerettighetsbegrep, kan ikke tjene den frie og kontradiktoriske prosess som skal hjelpe retten til å finne den riktige løsning i den enkelte sak.
Advokatforeningen forutsetter at advokaten skal bevare sin uavhengighet og at det i tvister «må være vide grenser for å forsvare klientens interesser». Likevel er essensen i forslaget at det kraftig innskrenker disse «vide grenser», uten at Advokatforeningen synes å se det problematiske i det.
De ansvarlige regjeringspolitikerne bør tenke seg om to ganger før de setter landets advokater på denne karusellen.
En fri og uavhengig advokatstand er en grunnpilar i en rettsstat. Denne bør ikke settes i fare selv om det er Advokatforeningen som i et anfall av ureflektert entusiasme fremmer et forslag som innebærer nettopp det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
