Hvert år kommer det politistudenter tilbake fra praksis i politidistriktene og forteller samme historie: Når politiet etterforsker små og store saker, tømmer de smarttelefonen til ungdom og narkomane på gaten uten å ha gått veien om retten for å få tillatelse til å ransake. Det er i strid med lovens hovedregel om at ransaking skal besluttes av retten.
Samtidig ser vi som leser høyesterettsdommer at det oppstår vanskelige prinsipielle spørsmål når gamle bestemmelser om ransaking og beslag skal anvendes på ny teknologi. Problemstillingen i Tidal er bare et eksempel på dette.
For å etterforske manipulasjon av antall avlyttinger hos Tidal, ville Økokrim ransake servere i utlandet. Tidal protesterte og det har vært oppslag om ransakingen i mediene. Høyesterett har kommet til at ransakingen var lovlig, men det er typisk for disse sakene at det må en ressurssterk part til for at helt vanlige politimetoder når medias søkelys.
Informasjon på digitale gjenstander er ofte politiets viktigste kilde i etterforskningen av kriminalitet. Bestemmelsene som gir politiet grunnlag for ransaking og beslag har i all hovedsak stått uforandret siden straffeprosessloven av 1887. Den gang eksisterte ikke mobiltelefoner. De eksisterte heller ikke da dagens lov av 1981 trådte i kraft.
Nå som før tar bestemmelsene utgangspunkt i at politiet ransaker fysiske steder. Av den grunn er de ikke tilpasset politiets etterforskning av små saker i hverdagen. Saker med digitale spor. Der er politiet avhengig av et forutsigbart regelverk.
Tidligere ville en lapp om tidspunkt for narkotikahandel mellom to langere kunne være et bevis for å oppklare en sak. Når politiet skal få tak i lappen som langeren har i jakken så ville det være rettslig plankekjøring etter reglene om personransaking. I de fleste tilfeller ville polititjenestemannen kunne ransake, enten etter å ha tatt en rask telefon til politiadvokaten på saken eller beslutte det selv. Begrunnelsen ville være at beviset kunne gå tapt eller at sporet var ferskt.
I dag ligger imidlertid ofte tilsvarende meldinger på en smarttelefon. Den vil kunne bevares ved å beslaglegge telefonen uten å se på innholdet. Det vil i de fleste tilfeller være tid til å la retten avgjøre om telefonen skal ransakes. Likevel rapporterer altså studentene at politiet beslutter ransakingen selv.
Problemet er at når politiet får tilgang til meldingen får de også tilgang til informasjon om de fleste sider av livet til eieren. Meldingen kan sågar ligge på en server i utlandet slik som i Tidalsaken.
Politiets behov for å få tak i meldingen, er det samme som tidligere, men det er langt fra opplagt at politiet kan få tak i den der og da.
Nå jobber Justisdepartementet med forslag til ny straffeprosesslov. Forslaget som foreligger er at ransakings- og beslagsreglene skal være teknologinøytrale. Vi skal tolke dem slik at de også skal gjelde ny teknologi. Jeg er usikker på om det er en god løsning.
Sakene i Høyesterett viser at det er når politiet ransaker på de mest ressurssterke at sakene havner i retten. I Tidal-saken skriver Høyesterett selv at retten ikke har tatt stilling til norsk tvangsjurisdiksjon ved ransaking av digitale gjenstander tidligere.
Paradokset er at lovgrunnlaget for å tømme telefonene til mindre ressurssterke går under radaren.
Ved spørsmålet om ransakingen av Tidal hadde Økokrim fått ransakingsbeslutningen av retten. At saken gikk til Høyesterett, er et resultat av at Tidal protesterte på ransaking av servere som lå i utlandet.
Poenget til Tidal var teknologinøytralt. På samme måte som politiet utvilsomt ville vært avskåret fra å reise til USA for å hente musikkassetter uten å samarbeide med amerikanske myndigheter, mente Tidal at politiet burde være avskåret fra å bruke internett for å reise til Tidals servere i utlandet. Det fikk de ikke medhold i.
Tilsvarende problemstillinger oppstår jevnlig. Smarttelefoner gir tilgang til informasjon som ligger lagret i utlandet. Ungdom og narkomane fortjener også et vern i de sakene som ikke når retten eller pressens flombelysning. Høyesterett har dessuten slått fast at regelverket ikke er tilpasset den teknologiske utviklingen.
Tidal-saken gir et signal om at straffeprosessreglene ikke alltid kan være teknologinøytrale. Ransakingsreglene gir for dårlig veiledning til polititjenestemannen i gata, fordi det er uklart hva teknologinøytraliteten innebærer i den konkrete saken han etterforsker.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.