I et debattinnlegg i DN 18. mars kritiserer Ole Gjems-Onstad Europarådets torturforebyggingskomités landrapport om Norge. Han fortegner rapporten for å kunne gjenta sitt budskap om at menneskerettighetene har gått for langt. Man kan gjerne være kritisk, men det er ingen som er tjent med stråmannsargumentasjon.

Komiteens oppgave er å foreta inspeksjoner på steder der folk er frihetsberøvet, typisk fengsler og psykiatriske institusjoner. I forbindelse med slike besøk har komiteen løpende dialog med myndighetene. Etter et besøk utarbeider komiteen en rapport hvor den beskriver funn og gir eventuelle anbefalinger til staten om hvordan risikoen for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, kan reduseres.

Poenget er å gi konkrete og faglige råd om hvordan vi kan unngå at slik behandling skjer.

Gitt at dette er blant de største rettighetsutfordringene i Norge i dag, burde slike råd være kjærkomne. Folk som fratas friheten har få muligheter for å ivareta sine rettigheter. Det pålegger derfor myndighetene et særlig ansvar for å ivareta dem.

Staten gjennomgår og følger opp komiteens rapporter samvittighetsfullt, men ikke ukritisk. Politiske og budsjettmessige prioriteringer spiller en stor rolle.

Leses rapporten i sin riktige kontekst, vil nok de fleste oppfatte virkelighetsbeskrivelsen og anbefalingene som nøkterne og konstruktive. Komiteen er ikke alene om å peke på at vi har utfordringer i Norge, men rapporten viser også at det er mye som gjøres riktig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.