Erik Solheim oppfordrer i sin kronikk i DN 22. mars til å være mer nysgjerrig overfor Kina. Hvorfor underslår han at mange som er nysgjerrige og forsøker å tilegne seg kunnskap om diktaturet, blankt avvises av Beijing? FNs kommissær for menneskerettigheter har eksempelvis de siste 16 år forsøkt å få tilgang som uavhengig observatør i Kina, uten å lykkes.

For noen få uker siden rapporterte FCCC (the Foreign Correspondents’ Club of China) om stadige vanskeligere arbeidsforhold. Dette er tredje året på rad at FCCC kommer med en slik kunngjøring. Relevansen i denne beskrivelsen er begrenset til det sentrale og østlige Kina. Fra Øst-Turkestan og Tibet er uavhengig informasjon nærmest ikke-eksisterende, og journalister som får adgang der, må regne med å bli fotfulgt, overvåket og trakassert.

Vi som jobber med å informere om Kinas mange brudd på menneskerettigheter, kan bare drømme om å få visum til landet. Norske akademikere og Kina-kjennere som ikke sier det regimet vil, nektes visum.

Solheim selv bidrar heller med tåkelegging og usannheter. «Dagens kinesere [ …] kan kle seg som de vil, flytte dit de vil, spise den maten de vil og delta i debatt om de aller fleste spørsmål», skriver han.

Det er mulig Solheim lar seg imponere av at folk har fått noe større frihet i Kina, men selv ikke disse basale sidene ved menneskelivet respekteres fullt ut av regimet: Vest i Kina blir muslimer som er innsatt i konsentrasjonsleirer tvunget til å drikke alkohol og spise svinekjøtt. I Tibet risikerer dypt troende tibetanske buddhister lange fengselsstraffer, om de oppdages i besittelse av en tekst eller et bilde av HH Dalai Lama.

Påstanden om at kinesere kan flytte dit de vil, er opprørende. Kan Solheim være så snill å hjelpe tibetanere, uigurer og kasakher som ønsker seg ut av Kina? I Tibet heter det seg at for en tibetaner er det lettere å komme til himmelen enn å få et pass. Uigurbarn blir tatt fra sine foreldre og tvunget inn i barnehjem for foreldreløse, der de hjernevaskes til å fornekte sin kultur.

Og herfra går Solheims analyse fra å være misvisende til å være fullstendig frikoblet fra realiteter. Dagens kinesere kan overhodet ikke fritt delta i debatter, deres nysgjerrighet knebles av myndighetene i Beijing: Tidlig i februar i år åpnet det seg et vindu i fastlands-Kina for kontakt med omverdenen, gjennom appen Clubhouse.

Vanlige kinesere tok kontakt med andre kinesisktalende utenfor fastlands-Kina. Slik kan broer bygges, og folk føres sammen. Men kinesiske myndigheter slår ned på alle forsøk på meningsdannelse som de selv ikke kontrollerer, og etter få døgn ble Clubhouse forbudt i Kina. I likhet med andre sosiale medier som kan skape dialog med omverden, som Facebook, Twitter og Instagram. Solheim vil at vi skal være nysgjerrige, forstår han ikke hvor ødeleggende det er at nysgjerrighet forbys i Kina?

Solheims påstand om frihet til å delta i debatt går langt utover absurditetens grenser i Hongkong. Politiske og sivile rettigheter slik de ble definert av Beijing i 1997 gjennom minigrunnloven Basic Law, er satt helt ut av spill av Xi Jinping. I Hongkong blir deltagelse i debatt betegnet som en trussel mot nasjonens sikkerhet: Folkevalgte med støtte fra et klart flertall av byens befolkning er satt bak lås og slå, der kan de forbli i mange år – kanskje på livstid.

Straffbare forbrytelser i Kina, og nå også i Hongkong, inkluderer «å spre rykter», «forårsake problemer», «skape uro», «samle en gruppe mennesker» og «skade nasjonens image», det siste en tiltale som dukket opp i 2014.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.