Spørsmålet fra opposisjonspolitiker Søreide ble stilt under Stortingets spørretime, og det lød som følger:
«(...) En lang rekke europeiske, inkludert nordiske, land har inngått avtaler med Taiwan på måter som ikke kan utlegges som en anerkjennelse av Taiwan eller som generelt forbindes med mellomstatlige forhold. Hvilke muligheter finnes for denne typen avtaler i Norge (...)?»
Innspill til hva hun bør svare, følger nedenfor, men først litt rask historie- og faktabakgrunn.
Taiwan er en demokratisk republikk med 23 millioner innbyggere som i stor grad blir isolert av det internasjonale samfunn. Årsaken skriver seg fra den kinesiske borgerkrigen (1945-1949), som endte med at Mao Zedong og kommunistpartiet grunnla Folkerepublikken Kina på fastlandet, mens Chiang Kai-shek og Republikken Kina flyktet til øya Taiwan. Siden den gang har Taiwan gjennomgått en fredelig demokratiseringsprosess som få kan matche, og fungerer i dag i praksis som en selvstendig stat. Imidlertid gjør Kina stadig krav på Taiwan, og alle land som ønsker diplomatiske forbindelser med Beijing, må føre en såkalt ett-Kina-politikk, som går ut på å akseptere at Taiwan er en del av Kina. I likhet med de aller fleste andre land, slutter Norge seg til denne ett-Kina-politikken. Noe annet ville vært unaturlig, og politikken har bred støtte.
Men det faktum at ett-Kina-politikken er fredet, må ikke forstås som at norske myndigheter ikke kan gjøre noe annerledes. Det finnes et betydelig handlingsrom innenfor rammene av ett-Kina-politikken. Da trengs politisk vilje – som kanskje var noe av det Søreide etterlyste fra den rødgrønne regjeringen i 2013. Nå er Søreide utenriksminister, og tiden er samtidig overmoden for at hun demonstrerer en slik politisk vilje overfor Taiwan – for eksempel ved å ta med seg følgende innspill når hun formulerer et svar til seg selv.
For det første bør Norge få gjenopprettet såkalte representasjonskontorer – kall dem gjerne «liksom-ambassader» – i både Oslo og Taipei. De fleste europeiske land, inkludert de nordiske, har slike kontorer, og Kina lager ikke for mye trøbbel av den grunn, så det er ingen grunn til at ikke Norge kan gjøre det samme. Likevel ble det norske kontoret i Taipei lagt ned i 2004, mens det taiwanske kontoret i Oslo ga seg i 2017. En gjenåpning ville ikke bare fremmet handel og samarbeid – det ville i tillegg sendt et viktig signal til Taiwan om at Norge ser deres situasjon og bryr seg.
For det andre bør Norge endre sin praksis for hva som blir registrert som opprinnelsesland når taiwanske borgere søker om oppholdstillatelse. Mens andre europeiske land, igjen inkludert de nordiske, skriver «Taiwan», har Norge siden 2010 brukt «Kina». Praksisen førte i 2018 til et søksmål mot den norske stat fra taiwanske borgere. Saken gikk til Høyesterett, der den ble avvist i november 2020, men den planlegges anket til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. At Norge insisterer så hardnakket på å få «kalle David for Goliat», fremstår ikke bare som fastlåst og lite raust – det er neppe god pr heller.
For det tredje bør Norge jobbe for at Taiwan skal få en observatørplass i Verdens helseorganisasjon (WHO), noe Kina har forhindret siden 2016. Ikke bare går Taiwans innbyggere glipp av global helseinformasjon som de har en opplagt rett på – i tillegg har Taiwans effektive bekjempelse av koronaen vist at de har mye å bidra med. Helseminister Bent Høie har sagt at regjeringen støtter et slikt observatørmedlemskap for Taiwan, og Norge bør nå gå sammen med andre land om å fronte dette standpunktet tydelig i FN.
Så hvorfor er dette egentlig så vanskelig for Norge? Hvorfor ikke vise aktiv, tiltrengt og fortjent støtte til lille demokratiske Taiwan? Og særlig i en tid hvor Kina med full styrke viser en brutalt kompromissløs vilje til å demonstrere sin makt og suverenitet i både Hongkong og Xinjiang?
Det er to grunner til dette, og begge er dårlige, men den ene er kanskje enda dårligere enn den andre. Den dårligste heter «normaliseringsavtalen», og ble inngått mellom Norge og Kina i slutten av 2016. Etter at Nobels fredspris gikk til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble Norge skjøvet ut i kulden av Kina, og i forbindelse med at forholdet ble «normalisert» igjen i 2016, signerte de to landene denne avtalen. Her lover Norge å «ikke støtte tiltak som undergraver Kinas kjerneinteresser». Ingen andre europeiske land har signert en lignende avtale.
Den andre grunnen heter «frihandelsavtale», og er blitt forsøkt fremforhandlet mellom Norge og Kina siden 2008, med et opphold fra 2010-2017, som neppe trenger nærmere forklaring. Norske myndigheter frykter at Kina vil bryte disse forhandlingene dersom de blir provosert, eksempelvis av norsk støtte til Taiwan. En slik frykt er slett ikke ubegrunnet, men Søreide kan likevel gjøre lurt i å lytte til andre nestleder i Unge Høyre Leon Solve Mossing Knudsen, som i forbindelse med et felles opprop fra flere ungdomspartier, nylig uttalte at «om det er ett land som burde klare å prioritere menneskerettigheter over frihandel når det gjelder Kina, så er det Norge.»
Selvsagt er det en vanskelig balansegang Søreide må bedrive. Selvsagt er handel med Kina viktig for Norges interesser. Selvsagt må realpolitikkens tyngdekraft tas hensyn til. Men nettopp derfor er det ingen som krever at Søreide skal stille seg opp foran Stortinget med en «Independence for Taiwan»-t-skjorte. Imidlertid må man kunne forvente at hun viser litt tydeligere hvor grensen går for hva Kina kan diktere av norsk utenrikspolitikk. Kanskje blir Kina provosert igjen. Og kanskje bryter de sågar forhandlingene. Men i så fall bør Norge ta seg råd til å svare at det er Kina som er urimelige og overreagerer. Det er nok ikke bare 23 millioner taiwanere som ville satt pris på en slik tydelig grensesetting – det ville ganske sikkert fem millioner nordmenn også.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.