Presidentene Putin og Xi har nylig utvekslet hjertelige nyttårsgratulasjoner. I fjor sommer markerte Russland og Kina 20 årsjubileet for avtalen om vennskap og godt naboskap. Ifølge Putin har relasjonen aldri vært bedre.

Politisk blomstrer relasjonen med hyppige statsbesøk og tett koordinering i FNs sikkerhetsråd. Handelen har økt til 140 milliarder, hjulpet av russisk eksport av olje og gass. Militær samhandling er betydelig, med militærøvelser, russisk eksport av våpensystemer og samarbeid om missilvarslingssystemer.

Hovedformålet er å demme opp for amerikansk makt, men relasjonen står og på egne ben.

Tom Røseth
Tom Røseth

Samtidig lyser indikatorene rødt for en mulig russisk militær operasjon overfor Ukraina. Vi kjenner ikke Moskvas intensjon fullt ut, men det er tydelig at Putin ønsker å bedre sin forhandlingsposisjon ved å vise militær styrke.

Ukraina har i århundrer bidratt til Russlands historiske imperie-status. Sett fra Moskva er Ukraina viktig både når det gjelder identitet og realpolitikk. Et tap av innflytelse synes tung, men bør ikke være førende for Vestens respons. Krigen med Russland har hardnet ukrainerne. De ser seg i en eksistensiell konflikt mot en overmakt, hvor egen nasjons- og statsbygging nå er viktig. Ukraina er i dag mer samlet enn tidligere, med unntak av de okkuperte områdene.

Stor krigskasse

Krigen fra 2014 førte til russisk kontroll av syv prosent av ukrainsk territorium og det er vedvarende tap av menneskeliv. I tillegg opplever ukrainerne en krigslignende tilstand i det digitale domenet. I Kiev er de nok mest bekymret for at Vesten skal gi etter for Putin på Ukrainas bekostning.

Høye oljepriser har siden 2000 muliggjort russiske forsvarsbudsjetter på fem prosent av bnp. Gitt Russlands relativt beskjedne økonomi er dette langt unna samlede europeiske forsvarsbudsjetter.

Store eksportinntekter og lave militære produksjonskostnader har likevel gitt en krigskasse med store valutareserver. Sammen med modernisering av forsvar og viljen til å bruke militærmakt er dette grunnene til at Russland bokser over sin vektklasse.

Russland har i økt grad lent seg til Kina som følge av vestlige sanksjoner etter 2014. Nato-utvidelser og manglende russisk medbestemmelse i utformingen av europeisk sikkerhetsstruktur har over tid irritert Moskva. Frustrasjonen synes nå nær bristepunktet.

På grunn av historiske forhold, interessemotsetninger og en autoritær samfunnsutvikling har ikke Moskva evnet å gjøre seg til en attraktiv sikkerhetspolitisk samarbeidspartner. Kjernespørsmålet er om Russland skal få bestemme over naboland som en egen interessesfære, eller få andre former for trygghetsgarantier.

Kinas støtte

Kinas rolle er viktig for å forstå Russlands økte selvtillit. Når kritikken fra Vesten blåser østover, er ikke Russland lenger isolert. Moskva finner støtte hos sin strategiske partner i Beijing. De utveksler autoritær legitimitet, i sterk kontrast til på 1970-tallet da grensen var militarisert. I dag har begge ryggen fri og kan prioritere; Russland mot Ukraina og Europa, Kina mot Taiwan og Sør-Kina-havet.

Beijing har over tid gitt økt støtte til Moskva i kritikken mot vestlig innblanding, og det de hevder er vestligstøttede revolusjoner. Senest under opptøyene i Kasakhstan stilte president Xi seg bak Moskva og ga støtte til utplassering av russiske styrker for å slå ned på demonstrasjonene.

Xi klandret «utenlandske krefter» for opptøyene og tilbød regimet hjelp.

Russland lener seg på støtte fra Kina for sin mobilisering ved grensen til Ukraina. Moskva hevder å ha støtte fra Kina i sin politikk overfor Ukraina og Vesten, og det er i stor grad riktig. I en videosamtale 15. desember uttrykte Xi klar støtte til Putins press for å få vestlige sikkerhetsgarantier på Ukraina.

Kina hevder USA og Vesten har skapt en situasjon i Ukraina hvor Russland har rett til å ta vare på egen sikkerhet. I 2014 var kineserne tause om Krim-annekteringen, og Beijing vil nødig støtte en invasjon.

Kina ønsker heller ikke en krig som kan spolere vinter-OL hvor Putin har hedersplass.

Simultant angrep?

Det spekuleres i om Russland og Kina koordinerer et simultant angrep på Ukraina og Taiwan for å overbelaste USA. Russland-Kina relasjonen innehar fortsatt skepsis og er ingen allianse.

Et slikt scenario er derfor ikke sannsynlig. Gjensidig støtte vil være politisk og diplomatisk. Beijing vil unnlate å fordømme Moskva. Tilsvarende kan senere speiles over Taiwan.

Slik vil Russland og Kina kunne gi hverandre legitimitet.

Putin er opptatt av eget ettermæle og er ikke lenger interessert i å tekkes europeiske ledere. I Moskva er det som er akseptabelt for Beijing nå viktigere enn hva som er akseptabelt for Berlin.

Samtidig er fortsatt russisk velstand avhengig av relasjonen til Europa. Kina vil ikke kunne erstatte Europa – dette vet Putin og hans rådgivere.

Uten gjennombrudd i Nato-forhandlinger vil russiske styrker bli stående og kan gjennomføre militære operasjoner på kort varsel. Foreløpig er Putin fornøyd med å bli hørt av Washington, vel vitende om at han har støtte i Beijing til å presse frem sikkerhetsgarantier inntil et visst punkt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Putin er opptatt av eget ettermæle og er ikke lenger interessert i å tekkes europeiske ledere