Oppmerksomheten i norsk offentlighet om klær og miljø har økt denne sommeren, med overforbruk og belastninger på klima og miljø som viktige saker. Mange spør hvilke fibre er miljøriktige – vanlige tekstilfibre er for eksempel polyester, bomull og ull. Vårt svar er: Ingen. Oppmerksomheten om fiber er et blindspor, også «resirkulering», som både teknisk og praktisk er svært vanskelig å få til.
Målet er å resirkulere nettopp fiber, men klær er så mye mer.
Vi står på broen ved utestedet Blå i Oslo og ser ned på en stim av ørret i Akerselva. Mange stopper for å se. En gang var blå rotter et vanligere syn. Det var før norsk tekstilindustri fikk strenge reguleringer for utslipp og før elven ble en stolt del av miljøparken. Det var før det var elvene i Kina som skiftet farge etter neste sesongs motefarge.
Det var ikke produksjon av fiber som foregikk langs Akerselven, den tok slavene seg av på Amerikas bomullsmarker, derimot ble bomullsfiberen spunnet, vevet og farget på Hjula veveri, Nydalens compagnie og Nedre Vøien Spinderi.
Farging er en av mange prosesser som i industrien kalles «dyeing and finishing», på norsk «etterbehandlinger». Dette er den delen av klesproduksjon som forurenser mest. Regner vi i klimabelastning, står den for rundt regnet 36 prosent, mot fiberproduksjonen 15 prosent.
Også på andre miljøparametere er det etterbehandlingen som er mest krevende. De omfatter ikke bare farging, men prosesser som gir tekstilene veldig mange av de egenskapene vi setter pris på. Tekstilene blir vind- og vanntette, krympefrie, krøllfrie, de kan lukte mindre og få færre flekker. Dette oppnås for det meste gjennom våtprosesser der mye kjemikalier brukes. Noen av disse følger tekstilene frem og hjem til deg og meg, noe vaskes ut i bruk. Det meste har vært skyllet ut i nærmeste elv, og farget elver og rotter blå – eller andre farger – lenge etter at fisken igjen svømte i Akerselva.
Innholdet av kjemikalier er ikke merket på tekstiler. Det gjør at tekstilene er problematiske å gjenvinne. Det gjør også at når syntetiske fiber brytes ned til mikrofiber, altså lange, tynne og bittesmå plastpartikler, så vil de dessverre også bære kjemikalier av ukjent opprinnelse med seg ut i havet.
Materialgjenvinning høres fint ut. Hvem kan være mot å bruke materialer igjen?
Problemet er bare at det er nettopp det man ikke gjør. Når tekstile materialer gjenvinnes, er det som oftest en gjenvinning av fibrene. De må så spinnes, farges og etterbehandles før de strikkes, eller veves og sys, til nye klær, og totalt utgjør dette 83 prosent av klimabelastningen.
Fiberproduksjonen utgjør en liten andel av miljøbelastningen i denne verdikjeden.
Det er mye mer å hente på å lage klær som varer lenger, teknisk enklere også. Men det ødelegger jo hele forretningsmodellen til motebransjen, som baserer seg på hyppig utskiftning. De heier på resirkulering av tekstiler og «bærekraftige» fibre, slik at de kan fortsette som før.
Utflaggingen av norsk tekstilindustri skjedde samtidig som det kom strengere krav til utslipp. Men dit industrien flyttet var det fritt frem å slippe ut det meste. Dermed bidro utflaggingen til å øke belastningene i en takt ingen kunne forutse. Kombinasjonen av stadig billigere klær, stadig raskere vekst og stadig flere kjemikalier og smarte etterbehandlinger har vært en dødelig cocktail.
Det ble aldri stilt spørsmål ved om det var riktig å importere klær, som det var ulovlig å produsere her, kanskje med et lite unntak for barnearbeid og sultelønninger. Det stadig voksende berget av tekstilavfall i Vesten har vi den samme fiffige løsningen på; utflagging. Det er ikke her, men der, den forurensende resirkuleringsindustrien er tenkt å vokse.
Vi gledes alle over glad laks i Akerselva. At klima og miljøproblemene ikke bare er lokale, blir likevel stadig tydeligere. De problemer vårt forbruk skaper, må vi løse selv. Det haster at myndigheter, industri og forbrukere sammen får produksjon og forbruk av klær og tekstiler ned på et anstendig nivå. Kloden tåler ikke at det produseres mange ganger mer enn det vi som bor her har bruk for.
Økt levetid på klær, og drastisk nedgang i mengden som produseres, vil være løsninger som monner.
Tekstilfibrene har alle sterke og svake sider og egenskaper. I likhet med alle andre materialer er det beste for miljøet at vi bruker alt vi har på best mulig måte. Spørsmålet om hvilken fiber som er «grønnest», må endres til hvilken fiber som passer best til det aktuelle plagget.
En så miljømessig belastende prosess som å fremstille tekstiler og klær tilser at vi behandler klærne med respekt og lar dem leve lenge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.