Klimasaken er blitt omfattende, og påvirker store deler av dagens samfunn, både nasjonalt og internasjonalt, men opp i alt dette – hvor har miljøvernerne blitt av? De skal jo være i front for klima og miljø?
Problemet er at klima har overskygget bærekraft.
I desember i år har verdens ledere forhandlet frem en ny «Parisavtale» for naturen (IPBES). Den fokuserer på vinn-vinn-løsninger for biologisk mangfold og klima.
Bærekraft er et stort begrep som har tre dimensjoner – økonomi, miljø og sosialt. Dessverre ser det ut til at vestens bærekraftsøkonomi i dag er blitt redusert til energikostnader. Sosialt er knapt nok nevnt, og miljøvern er blitt redusert til klimakamp. Det er bemerkelsesverdig.
Konsekvensene er at dagens energipolitikk i praksis er blitt endimensjonal. Argumentet, som helst ikke uttrykkes, er at vi må tåle at natur må vike for klima. Men hva skal vi egentlig tåle?
Dagens klima- og energipolitikk legger opp til en storsatsing på energikilder med svært lav energitetthet, som sol og vind. Lav energitetthet betyr at sluttbrukerne får lite energi igjen for de ressursene som blir brukt for å produsere den.
Skal verdens fremtidige energiforbruk dekkes med slike energikilder, vil menneskeheten måtte beslaglegge store områder i økende tempo.
I dag drives destruktiv avskoging i klimapolitikkens navn for å produsere bioenergi. Vi legger øde flotte fjellområder med store anleggsveier, og vi punkterer gammel myr og utløser med det så store klimagassutslipp at vindkraftanlegget aldri vil gi et netto, positivt bidrag. Vi øker behovet for mineraler som krever gruvedrift, og særlig fossil energi, som totalt gir store klimagassutslipp.
En viktig grunn til problemet, er at vind og sol stort sett krever fossil balansekraft som må stabilisere kraftforsyningen.
Få evner å ta innover seg følgene av at for eksempel vind gir mindre energi i forhold til ressursene som brukes for å lage den, enn de energikildene vindkraften skal erstatte. Befolkningskonsentrasjon og stabil eller økende velstand er bygget på høy energitetthet.
Likevel ser vi at for noen miljøvernorganisasjoner er det viktigere å være mot kjernekraft, enn å ta til seg vår tids store utfordring. Tror de virkelig at verden vil kunne håndtere millioner av nye verdensborgere ved å kutte i fossile energikilder, uten å ha stabile og energitette energikilder som erstatning?
Et grundig studium viser at energitettheten, målt ved Energy Return On Investment (EROI,) må være minst 50 for at energisituasjonen skal kunne løses. Det betyr at forholdet mellom energien som produseres og energi brukt i produksjon av energien, må være minst 50, beregnet – for hele livsløpet.
I dag er det kun kjernekraft som oppfyller dette kravet. Tettheten (målt ved EROI) er 75 for kjernekraft. For vindkraft er den fire når man setter krav til ytelse, med lagring, og 16 ellers. For solkraft er den bare to når man setter krav til ytelse med lagring, og ellers fire.
På 20 år har verden bare klart å øke fornybar energi som andel av total primærenergi med fire prosent, og det til en kostnad på omtrent 27.000 milliarder kroner.
Tyskland har satset, og har høstet energipriser som er blant de høyeste i verden. Etter 20 år med Energiewende har elektrisitetsproduksjonen kun økt fem prosent, til tross for en økning i kapasiteten på 80 prosent.
Den tyske riksrevisjonen beskriver Energiewende som en «trussel» mot tysk økonomi, industri og befolkning. Sluttregningen for Tyskland er beregnet til hele fem oljefond.
Vi må ha en vekst i energiproduksjonen som er større enn den tyske produksjonsveksten, dersom vi skal løse klimaproblemet og samtidig løfte folk ut av fattigdom. Det var en forutsetning fra Brundtlandkommisjonen «Our Common Future» og Rio-avtalen i 1992 (UNCED 92). Ellers vil vi få økende fattigdom og sosial uro.
Dette kan kun unngås ved å øke verdiskapingen fortere enn befolkningsøkningen. Da trengs energikilder som gir mye energi i forhold til ressursene vi bruker på å produsere den.
Når vi skal gå fra ord til handling, er det vår plikt å finne en løsning som fungerer, selv om vi kanskje ikke liker den. Vi må selvsagt ha full kontroll på risikoen knyttet til kjernekraft. Men det er nå hevet over tvil at den moderne kjernekraften langt på vei har eliminert det risikobildet vi fryktet og frykter.
Vi kan mestre både behovet for biomangfold og redusert utslipp av CO2 ved å satse på kjernekraft. Vi kan ikke fortsette menneskehetens utvikling med lavere og lavere energitetthet i energiforsyningen. Sol og vind er kun små, lokale løsninger, ikke regionale og globale.
Det er kun kjernekraft som ivaretar både kampen mot CO2-utslipp og kampen mot redusert biomangfold. Kjernekraft har energitettheten, krever ikke vanskelig tilgjengelige materialer, gir en ekstrem mengde energi og er langt mer forutsigbar.
Vi kan ikke ødelegge natur for klima. Det er en selvmotsigelse.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.