Rett før jul ble det enighet om endring av EUs klimakvotesystem. Kort oppsummert blir det dyrt å forårsake klimagassutslipp. Særlig for industrien, men også for privatpersoner. Forslaget føyer seg inn i rekken av store klimareformer som Europakommisjonen får gjennomslag for. Dette kan bli avgjørende seire i kampen mot klimakrisen.
Samtidig er det noe som skurrer. Det er lite reell debatt om alternative forslag, både i forkant av, og under lovgivningsprosessene i EU. Dette til tross for at regelverket får vidtrekkende konsekvenser for lommebøkene til både privatpersoner og næringsliv i overskuelig fremtid.
Hvorfor er det ikke større reell diskusjon om forslagene? Sannsynligvis fordi det dreier seg om en svært kompleks og omfattende materie som skal behandles i et lynraskt lovgivningstempo. Klimakrisen venter ikke. Utslippsmålene for 2030 og 2050 krever hurtig omstilling av Europeisk økonomi.
Det har vist seg å være en formidabel oppgave som EU/EØS-statene på mange måter har «outsourcet» til EU. Og EU ved Kommisjonen leverer: Bare siden 2020 er det lagt frem klimastrategier og lovforslag på tusenvis av sider, bestående av noe av det mest intrikate, regulatoriske systemet vi har stått overfor.
Å sentralisere klimapolitikken til et effektivt kommisjonsbyråkrati, gir raske resultater og tilsynelatende god klimapolitikk. Men hvordan skal forslagene oppnå bred forankring og kvalitetssikres hvis ansvaret og kompetansen samles i bare én institusjon? Uten opprustning av andre institusjoner, både på nasjonalt nivå og EU-nivå, blir det opp til Kommisjonen å diktere klimasatsingen, uten støtte og konstruktiv kritikk. Som det sies, «In the land of the blind, the one-eyed man is king».
Miljødirektoratet slo nylig alarm om manglende ressurser til å gjennomføre regelverkstsunamien som kommer fra EU. Hvis vi ikke har ressurser til gjennomføringen, hvordan kan vi da avse ressurser til å påvirke lovgivningsprosessen? Problemstillingen gjelder både for Norge, som står utenfor EU, og EU-landene som har en plass ved bordet.
En opplyst debatt om våre viktigste klimatiltak er maktpåliggende for å sikre kvaliteten i regelverket, demokratisk forankring og oppslutning om klimatiltakene over tid. Hvis kommisjonen blir en eneveldig klimakonge, kan det ende med dyster revolusjon mot tiltakene. Det er ingen tjent med.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.