Klippfisk. Baccalà. Bacalao. Knapt noe oppsummerer bedre hvordan Atlanterhavet, matauk og gjensidig handel har knyttet Europa sammen fra nord til sør. Og Europas tilgang til havets grøde har svingt med klimatiske forhold, fiskerienes bærekraft og graden av fredelig sameksistens.
På verdens havdag, 8. juni, kommer de europeiske vitenskapsakademiene med sine råd knyttet til et atlanterhav i endring. «A sea of change: Europe’s future in the Atlantic realm» handler om de klimaendringer Europa i størst mulig grad bare må unngå, men også om de mange goder og stadig uforløste muligheter som et kontinent som lever av og ved Atlanterhavet er velsignet med.
- Det vi må leve med
Vi har havet å takke for at de av oss som lever på land, ikke opplever enda større klimaendringer. Mye av klimagassene vi slipper ut, tas over tid opp av havet i stedet for å samles i atmosfæren. Og mesteparten av overskuddsvarmen fra drivhuseffekten går tilsvarende inn i havet.
Men havet bærer allerede sterkt preg av å være «buffer». Temperaturen stiger og det økte CO2-innholdet fører til redusert pH og havforsuring. Når vann blir varmere, utvider det seg. Sammen med smelting av is på land, fører det til at havet stiger.
Hvor store fremtidige endringer må vi forberede oss på?
Ved fortsatte klimautslipp som i dag, kan dagens «hundreårsflommer» inn fra Atlanterhavet bli årlige innen 2100, spesielt i det tett befolkede Nordsjø-området. I en Parisavtale-fremtid, derimot, reduseres risikoen betraktelig. Men slik ekstrem stormflo kan likevel finne sted omtrent hvert femte år. Europeiske myndigheter må uansett ta høyde for minst én meter høyere vannstand.
Og fortsetter vi på dagens utslippsbane med tilhørende havforsuring, er vi i 2100 kommet dit at det menneskeskapte bidraget konkurrerer med de pH-kontrastene som naturlig er til stede i vannmassene. Det er en tilstand av forsuring som bokstavelig talt ikke er til å leve med, hverken for den som lever av eller det som lever i Atlanterhavet.
Så til det mer positive og nærliggende i tid.
- Det vi kan leve enda bedre av
Fornybar energi høster vi også fra Atlanterhavets favn. Vannkraft er Europas største fornybar-kilde, men med vindkraft i rask vekst og straks forbi.
For offshore vind, er produksjonskapasiteten beregnet å kunne 20-dobles innen 2050. Både vind- og vannkraft – i likhet med Europas milde klima – finner sin kilde i vestavindsbeltet inn fra Atlanterhavet. For eksempel varierer norsk vannkraftproduksjon fra et år til det neste med vestavinden og nedbøren vinden bærer med seg innover land.
For eksempel varierer norsk vannkraftproduksjon fra et år til det neste med vestavinden
Klimavarsling – et Yr.no for den som trenger å planlegge for kommende klimasvingninger – er klimaforskningens neste store mål.
Tenk om investorer og produsenter av fornybar energi hadde forutsigbare utsikter til temperatur-, nedbør- og vindforhold, det vil si til kraftkonsum og -produksjon, de neste ti årene. Og tilsvarende for landbruket. Eller om fiskeribransje og forvaltning kjente forflytninger i arters foretrukne vannmasser, inkludert i forhold til nasjonale økonomiske soner (tenk på torsken, iskanten, russisk sektor).
«Alle vet» at europeisk klima varierer med Golfstrømmens styrke. Men utover at en eventuell (og ekstremt usannsynlig) kollaps av Golfstrømmen vil være en klimatisk katastrofe, er de mer hverdagslige og praktiske klimasammenhenger knyttet til Golfstrømmen mer kompliserte.
Vi kan i vesentlig grad forutsi hvordan varme og kalde faser forplanter seg med havstrømmene. Det synes også klart at vestavindens klimatiske svingninger har en kilde i havet. Men det store gjennombruddet, å identifisere den forløsende koblingen mellom hav og vind, gjenstår.
- 2050 er nå
Det internasjonale energibyrået IEAs nylige «Net Zero by 2050»-rapport er krystallklar på verdens behov for mer – og mer forutsigbar – fornybar energi. Men den minner oss også på følgende nødvendige innsikt for dagens beslutningstagere. At klimasystemet, som havet, er «tregt».
Allerede i dag befinner en tredjedel av verdens isbreer seg i omgivelser over frysepunktet og vil uansett renne ut i havet. Det tar bare tid å smelte så mye is. En Parisavtale- eller «business-as-usual»-fremtid vil derfor først utspille seg som dramatisk ulike klimahverdager mot siste halvdel av dette århundret, når eventuelt de siste to tredjedelene av isbreene er begynt å renne i havet.
Den som venter, får se. Men ingen kan endre fortidens valg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.