Energidebatten handlet lenge om utenlandskabler, EUs energiunion, norsk-europeisk energisamarbeid, EUs fjerde energimarkedspakke – og selvfølgelig vindkraft. Nå ser vi en ny omdreining.

Det europeiske spørsmålet ligger fremdeles som et bakteppe. Debatten kobles likevel mer og mer til spørsmålet om fordeling av den knappe ressursen fornybar kraft er i ferd med å bli også i Norge.

Regjeringens beslutning ved inngangen til valgkampen, om å elektrifisere Melkøya, illustrerer sprengkraften i det vi kan kalle det energi- og klimapolitiske kompleks: en samling av krevende politiske valg der viktige samfunnsinteresser står mot hverandre.

Anne Therese Gullberg
Anne Therese Gullberg

Den dårlige nyheten for regjeringen er at sprengkraften ikke begrenser seg til striden om norsk-europeisk energisamarbeid. Den omfatter også stat versus marked, klima versus natur og arealkonflikter og menneskerettigheter.

Skillelinjene skjærer tvers gjennom næringslivet, fagbevegelsen og miljøbevegelsen, der tidligere allierte står på hver sin side.

Hedvig Heyerdahl Moser
Hedvig Heyerdahl Moser

Regjeringen må forholde seg til en rekke krevende spørsmål og dilemmaer, som spørsmålet om levetiden for Norge som olje- og gassnasjon i et Europa som nå virkelig trenger norsk gass. Og spørsmålet om Norges rolle som fornybarnasjon i fremtiden, i en verden der behovet for fornybar kraft øker, men der norske kommuner foretrekker å bygge ut ny, kraftkrevende industri fremfor ny fornybar kraft.

I spørsmålet om elektrifisering av Melkøya står de tradisjonelle miljøpartiene Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, samt Rødt på samme side som Industri- og næringspartiet (INP) og Fremskrittspartiet (Frp).

Miljøpartiene betrakter elektrifisering av gassanlegget som overflødig fordi norsk olje- og gassvirksomhet uansett bør fases ut raskt, eller fordi karbonfangst og -lagring er en bedre løsning.

INP og Frp mener at elektrifisering med kraft fra land er ren og skjær symbolpolitikk. Det er ellers rundt disse partiene klimaskeptikerne flokker seg.

De samme skillelinjene skjærer tvers gjennom regjeringen og regjeringspartiene.

I kampen mot ny fornybar energi forenes partiene som ikke ser behovet for å fase ut fossil energi på den ene siden, og på den andre partiene som mener at ny fornybar kraft går på bekostning av natur og samiske rettigheter.

Motstanden mot vindkraft er definitivt størst blant Rødt, Senterpartiet og Frps velgere, men også blant miljøpartienes velgere er det motstand.

Det var miljøpartiene som startet kampen for vind, sol og elektrifisering for mange år tilbake. Men når de nå har fått industrien, LO, NHO, Arbeiderpartiet og Høyre om bord når prosjektene skal realiseres, har miljøpartiene allerede gått videre med nye og strengere krav. Konsekvensen av det som kan synes som et interessefellesskap mellom miljøpartiene på den ene siden og Frp og INP på den andre, kan bli status quo fremfor klimakutt.

Barrieren mot ny fornybar kraft ligger ikke bare på nasjonalt nivå. Med kommunenes nye vetorett mot vindkraft er regjeringens styringsmuligheter mer begrenset enn tidligere. Kommunene ønsker seg mer kraftkrevende industri, men de nøler når det er snakk om å skaffe tilstrekkelig kraft til denne industrien.

I mangel av utsikter til nok ny, fornybar kraft seiler det opp en ny prioriteringsdebatt: Hvilke bransjer og typer bedrifter er verdige mottagere av allerede eksisterende fornybar kraft og nettkapasitet?

Her står tradisjonell prosessindustri høyt på prioriteringslisten til alle parter, mens det er større diskusjon om hvorvidt «de nye næringene» – batterifabrikker, datasentre og grønt hydrogen – er prosjekter som kan levere på gjennomføringsevnen som regjeringen etterlyser.

Skal norske politikere sikre nok fornybar kraft til industrien og nå klimamålene som er satt for 2030, er Melkøya bare starten. De neste årene må både nasjonale og lokale politikere håndtere en rekke minst like krevende saker.

Alt som springer ut av det energi- og klimapolitiske kompleks, kommer til å dominere den politiske dagsorden frem til valget i 2025. For når partiene da går til valg, er det for å styre Norge gjennom den siste etappen frem til 2030.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.