«Klimasøksmålet», anlagt av Greenpeace Norden med flere mot staten, grunnet regjeringens tildeling av boretillatelser i Barentshavet, er i disse dager kommet frem til Høyesterett, som har besluttet å behandle saken i plenum, det vil si med samtlige 20 dommere.
Saken kommer trolig opp til høsten.
Søksmålets hovedgrunnlag er miljøbestemmelsen i Grunnloven §112. Også artiklene 2 og 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) gjøres gjeldende.
Vi kan slå fast at miljøorganisasjonene så langt har vunnet frem på viktige prinsipielle punkter når det gjelder tolkning og anvendelse av §112. Likevel er ikke vedtaket om boretillatelser kjent ugyldig. En hovedårsak til det er at Borgarting lagmannsrett har oppstilt et krav til «terskel», fastsatt ut fra en «helhetsvurdering», for at §112 skal kunne komme til anvendelse.
Samtidig mener retten at myndighetene skal innrømmes en udefinert «skjønnsmargin», med andre ord en adgang til selv å definere grensene i forhold til Grunnloven §112.
Konsekvensene av dette er at lagmannsretten i betydelig grad har unnlatt å overprøve regjeringens tildelingsvedtak.
Det kan hevdes at retten her har kapitulert overfor et sammensatt og krevende faktum. Er saken for komplisert?
Miljøorganisasjonene vil trolig gjøre gjeldende at lagmannsretten har valgt å abdisere fra sine konstitusjonelle forpliktelser. Andre vil gå lengre og hevde at dette er uttrykk for «statsvennlige» holdninger i retten. Disse anførsler må Høyesterett ta standpunkt til.
Men det stopper ikke her. I Europa er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen EMK et felles rettslig referansepunkt på klima- og miljøfeltet. Konvensjonens artikkel 2 – retten til liv – og artikkel 8 – retten til privatliv og hjem – oppfattes i økende grad å representere rettslige skranker mot tilføyelse av miljø- og klimaskader, riktignok slik at det innenfor rammen av disse bestemmelser gjennom rettspraksis vil bli utviklet og utkrystallisert prinsipper og standarder som vil styre utviklingen. Det har for øvrig skjedd på alle områder som reguleres av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
I «klimarettssaken» har miljøorganisasjonene også argumentert ut fra de to nevnte artiklene i EMK, men de rettslige spørsmålsstillingene har fått en svært stusslig og mangelfull behandling i domstolen så langt. Forhåpentlig vil dette endre seg i Høyesterett.
Et interessant spørsmål er om rettsutviklingen under EMK allerede har innhentet og passert Grunnlovens §112. En grunn til å anta det, er dommen av 20. desember i fjor i nederlandsk Høyesterett i saken stiftelsen Urgenda hadde anlagt mot den nederlandske stat.
Her foretok nederlandsk høyesterett et markert inngrep overfor regjeringen på et utpreget politikkområde, nemlig klimapolitikken: Domstolen påla regjeringen å begrense utslippene av klimagasser med 25 prosent i 2020 (i forhold til 1990), med andre ord mer enn det som hadde vært regjeringens politikk. Alene risikoen for fremtidig skade på liv og eiendom representerte her en krenkelse av artikkel 2 og 8, mente Høyesterett.
Dommen i Nederland har vakt stor internasjonal oppmerksomhet, særlig i Europa, der den beskrives som en viktig milepæl i beskyttelsen mot klimaendringer, under EMK. Flere avgjørelser vil trolig følge i samme spor.
Dette har konsekvenser for Norge.
I «klimarettssaken» vil Høyesterett følgelig få en krevende oppgave. Retten skal på den ene side bidra til at Grunnloven §112 er et egnet redskap i miljøets tjeneste, slik Stortinget har forutsatt. Samtidig skal EMKs minimumsbeskyttelse av miljøet gjennom artikkel 2 og 8 ivaretas.
Et viktig spørsmål blir om §112 skal gi et særnorsk og forsterket vern av miljøet, slik tanken opprinnelig var, eller om Høyesterett vil falle tilbake på en europeisk minimumsstandard. Kan det tenkes at rettsutviklingen under EMK vil skje raskere og gi et sterkere, mer effektivt og fleksibelt vern av miljøet enn Grunnloven §112? Vil Høyesterett i så fall bidra til dette?
Det tiåret vi nå har påbegynt, regnes som det avgjørende i kampen mot en klimakatastrofe. Olje- og gassnasjonen Norge er i denne forbindelse en ikke uvesentlig bidragsyter til utviklingen. I dette perspektivet må vi regne med at Høyesteretts avgjørelse vil få stor og internasjonal oppmerksomhet.
Høyesterett dømmer likevel ikke i siste instans. Det gjør den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.