Oppmerksomheten mot klær og miljø vokser etter at FN-organet Unctad utpekte klesindustrien som en av de mest forurensende industriene i verden. Det haster å fremme tiltak for å redusere miljøbelastningene fra klesforbruket, men dette er vanskelig i en industri som preges av høy hastighet, store volumer, avfall og forurensning – og stadig lave priser på klær.
Et avgjørende virkemiddel vil være å bruke klærne våre lenger, men da trenger vi klær som varer og som lar seg reparere og bli tilpasset.
Det er behov for bedre og dyrere klær som gjør reparasjon mer lønnsomt – samt økt vilje til å betale for reparasjoner.
Kommersielle reparasjonstjenester som skreddere og systuer kan bidra til å forlenge levetiden til klær, og denne bransjen blir ofte fremstilt som en sentral sirkulærøkonomisk tjeneste. Problemet er at mange klær har dårlig kvalitet og lave priser. Levetiden reduseres fordi klærne blir fort utslitt, og et nytt plagg koster ofte mindre enn profesjonell reparasjon. Dette gjør det lite fordelaktig for forbrukere å reparere klær kommersielt.
Reparasjon av klær må ses som del av en større omlegging, hvor det viktigste skrittet er å produsere mindre, senke hastigheten i forbruket og øke kvaliteten på klær.
Det er mye vanligere å reparere selv enn å benytte kommersielle reparasjonstjenester. En nylig gjennomført spørreundersøkelse fra Sifo viser at de fleste klesreparasjoner gjøres i hjemmet, men over halvparten hadde ikke reparert eller tilpasset klær de siste to årene.
Det var minst tre ganger mer vanlig å reparere privat, inkludert familie og bekjente, enn å benytte kommersielle tjenester.
Basert på intervjuer Sifo har gjort med skreddere og andre aktører innen klesreparasjon, ser vi stor vilje til å bidra som aktør i overgangen til et mer miljøvennlig klesforbruk. Utfordringene ligger i økonomi og tilgjengelig sømkompetanse, og begge deler gjør det vanskelig å utvikle den enkelte aktørs kapasitet.
Billige klær gir dårlig lønnsomhet. De fleste reparasjoner som blir utført kommersielt, gjøres på klesplagg som har en høyere økonomisk eller emosjonell verdi enn flertallet av klærne i våre garderober. Villigheten til å reparere har en nær sammenheng med hva plagget kostet nytt og prisen for å erstatte med nykjøp. I klesskapene våre er det billige klær som dominerer, og det senker betalingsvilligheten for reparasjon.
Momsreduksjon på reparasjonstjenester har vært omtalt som en mulig løsning på forventningen om billig reparasjon. Redusert moms skal gjøre det billigere for forbrukere å reparere, og ved flere oppdrag kan det øke fortjenesten til den enkelte skredder.
Basert på våre intervjuer med bransjen har vi liten tro på at en momsreduksjon kan gi en betydelig økonomisk gevinst.
Hvis ikke kvaliteten på klær blir bedre, vil billige reparasjoner fortsatt være lite fordelaktig, og det setter en lav pris på et tidkrevende arbeid. I tillegg tilbyr skreddere og systuer også andre tjenester enn reparasjon, som omsøm, tilpasning, utleie og skreddersøm, og disse bør ikke bli utelatt i debatten.
Det gir et misvisende signal å senke prisen på reparasjonstjenester. Reparasjon av klær, og klesproduksjon, er ingen ren mekanisk utførelse. Symaskinen syr, men hendene og hodet gjør arbeidet. Dette arbeidet tar tid, og burde ikke presses ned til et minimalt prisnivå.
En (for) lav pris på reparasjonstjenester er som å overgi seg til det raske og billige.
Det synes som om klesindustriens høye akselerasjon av produkter også har gått inn i vår forståelse og forventning av arbeidet bak klesproduksjon- og reparasjon. De lave prisene på ferdige produkter skjuler arbeidet som ligger bak. Prisene holdes lave grunnet ekstremt lave lønninger i produksjonslandene, og i liten grad automatisering og effektivisering som i en del annen industri. Dermed kan villighet for å betale mer for klær og dermed reparasjonstjenester trekkes til en anerkjennelse for arbeidet som ligger bak.
Håndverksbedriftene er svært viktige byggesteiner i omorganiseringen av klesforbruk. Men forventningen til klesreparasjon og annen sømkompetanse som noe raskt og billig har ennå ikke forlatt oss – bruk- og-kast mentaliteten råder. Den hører ikke hjemme i et nødvendig paradigmeskifte: til betydelig lavere klesforbruk.
Både forbrukere og skreddere ønsker klær av bedre kvalitet. Disse klærne gir bedre betalte reparasjoner og de lønner seg også å reparere for forbrukerne.
Vi trenger en omstilling mot færre og dyrere produkter, som vi bruker lenger, og en forståelse for at håndverksarbeid tar tid og er verdt å betale for.
Innlegget tar utgangspunkt i rapporten «Leve av å reparere? En studie av økonomien i reparasjonsbransjen for klær og hvitevarer», oktober 2019, utført av Sifo for Barne- og familiedepartementet(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.