Fredag 18. desember skrev vi i DN at kompensasjonsordningen var ment å hjelpe både små og store bedrifter, siden begge var viktige for sysselsettingen. Dette synet beskrives i DN 21. desember som «forunderlig» av tre BI-forskere, Gisle Natvik, Espen Henriksen og Espen Moen. Selv tror de tre at støtten til store bedrifter ikke sikrer arbeidsplasser. Vi synes nok det er mye mer forunderlig.

De tre innleder med å beskylde oss for å blande sammen bedriften som produksjonsenhet og bedriftens eiere, og kaller ordningen en «gave» til eiernes privatøkonomi. Men det er forskerne som sammenblander. Det burde være unødvendig å påpeke dette, men pengene fra ordningen tilfaller foretaket, ikke eierne. Skal eierne få pengene, må de tas ut av bedriftene som utbytte, etter å ha betalt utbytteskatt. Etter kriseåret 2020 er grunnlaget for et slikt utbytte tynt.

Snarere er det motsatt. Ordningen dekker – som de tre også bør vite – bare deler av de faste kostnadene. Resten må dekkes av eiere og/eller velvillige långivere. Og siden ordningen delvis dekker netto rentekostnader, men ikke egenkapitalkostnader, favoriserer ordningen de som har lånt til pipa, og ikke dem som har finansiert bedriften fra egen lomme.

Vi er i prinsippet enig med de tre forskerne i at staten bør forsikre husholdninger, og ikke bedrifter. Bedrifter drives for eiers regning og risiko. Men koronakrisen er helt særegen. Bedriftene som favnes av kompensasjonsordningen, har ikke feilvurdert markedet, de har direkte eller indirekte blitt stengt ned av myndighetene, med loven i hånd. Fellesskapet har plassert dem i pandemibekjempelsens frontlinje, fratatt muligheten til normal forretningsdrift.

I BI-forskernes stiliserte verdensbilde synes konkurser kostnadsfrie. Nye eiere vil «videreføre driften og sikre arbeidsplassene» med ny egenkapital og lavere gjeld. De tre forskerne forteller ikke hvor den nye egenkapitalen skal komme fra, ei heller om nye eiere vil ta samme risiko som de gamle, og forutsetter vel at store, langsomt opparbeidede kompetansemiljøer kan overføres nærmest sømløst til nye eiere. Dertil ser de bort fra faren for at et større omfang av konkurser kan dra med seg andre bedrifter og arbeidsplasser i fallet. Forskning tyder nettopp på at ledigheten kan øke mer når et bnp-fall får følge av flere konkurser.

I tillegg er de bedriftene som rammes hardest av koronakrisen arbeidsintensive, og sysselsetter dessuten mange med kortere utdannelse. Da vil midler som holder bedriftene flytende både redde flere jobber, og flere av dem som vil kunne slite med å finne seg en ny jobb.

Dette er da også bakgrunnen for at ikke bare norske myndigheter, men også myndighetene i en rekke EU-land, etablerte likeartede støtteordninger for næringslivet da økonomiene deres ble stengt ned for å bekjempe smitten. Og det er også grunnen til at OECD, senest denne måneden, vektla at en «fleksibel og tilstandsbetinget offentlig støtte» fortsatt var nødvendig for å holde sunne bedrifter flytende for å redusere faren for betydelige langsiktige kostnader av krisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.