Mandag ble det enighet på Stortinget om nye skatteregler for oljeindustrien. Hva betyr enigheten for den videre politiske debatten om olje, klima og omstilling?
At oljeskatten kobles til spørsmålet om grønn omstilling er i seg selv et tegn på at oljepolitikken er i endring. Mens klima og olje ble diskutert som separate spørsmål på 1990- og 2000-tallet, har det i løpet av det siste tiåret blitt en stadig tettere kobling mellom de to sakene. De fleste erkjenner nå at klimamålene vil gjøre olje mindre lønnsomt, og at Norge derfor må gjøre seg mindre oljeavhengig.
Uenigheten har dreid seg om hvem som skal styre denne omstillingen: Politikerne eller markedet.
På den ene siden har miljøorganisasjoner og grønne partier tatt til orde for en «styrt omstilling» - en planmessig politikk for å trappe ned oljeproduksjonen, eksempelvis gjennom å redusere tilgangen på nye leteområder eller stramme inn skatteregimet.
På den andre siden har et solid politisk flertall, støttet av industrien selv, insistert på at det er markedet som skal styre hvor framtidens olje produseres. Disse aktørene er enige i at man bør føre en klimapolitikk som reduserer etterspørselen etter olje, kull og gass. Men hvem som skal produsere den oljen som fortsatt etterspørres, må være opp til markedet, ikke politiske beslutninger.
Slik lød iallfall argumentet fram til våren 2020.
For når markedet river beina under olje- og gassproduksjonen, og lave priser truer lønnsomheten til nye prosjekter, begynner de samme aktørene som ville overlate omstillingen til markedet plutselig å overby hverandre med forslag til politiske tiltak som skal holde hjulene i gang på norsk sokkel.
Resultatet har blitt en skattepakke som andre næringer bare kan drømme om.
Fagfolk strides riktignok om de nye skattereglenes effekt på oljeinvesteringene framover. Men en politisk effekt av vedtaket er allerede tydelig: Gjennom krisestøtten til oljeindustrien bekrefter stortingsflertallet at det i høyeste grad vil være politikerne som styrer omstillingen. Spørsmålet er hvilken retning de styrer i.
Stortingsflertallet ønsker med skattepakken å fremme økte oljeinvesteringer samtidig som de hevder å støtte grønn omstilling. Motsetningen begrunnes med at omstillingen er avhengig av kompetansen som ligger i oljenæringen - og da spesielt leverandørindustrien. For at kompetansen ikke skal forsvinne mener flertallet at oljeinvesteringene må holdes oppe.
Argumentasjonen stemmer dårlig med forskning på omstilling i oljenæringen. Den peker heller på at bedrifter motiveres til å se til andre næringer når det går trått i deres hovednæring, mens høyt investeringspress i hovednæringen gjør det vanskeligere å satse nytt.
Spesialbehandlingen av oljenæringen er derfor et godt eksempel på hvor vanskelig det er å redusere omfanget av en eksisterende næring, selv når lønnsomheten endrer seg. I forskningslitteraturen snakker man om «innlåsing» – altså at man låses til eksisterende virksomhet på en måte som gjør det vanskelig å omstille seg til noe nytt.
Olje og gass sysselsetter mange og drives av store bedrifter med tilsvarende store lobbybudsjetter. Investeringer i teknologi og infrastruktur gjør produksjonen mer effektiv og senker terskelen for fremtidige investeringer. Dette har ført til at bransjen har bygget seg politisk og økonomisk makt som gjør det vanskelig å si nei til særbehandling og fordeler når pilene begynner å peke nedover.
Stortingets skattepakke er et resultat av slik innlåsing og kan i seg selv bidra til at vi låses ytterligere til oljen. Reell omstilling får vi ikke uten å svekke noen av de elementene som bidrar til innlåsing, for eksempel lavere andel arbeidstakere tilknyttet olje og gass, flere store bedrifter i andre næringer, eller færre investeringer i infrastruktur som binder opp fremtidig aktivitet.
Det er lite realistisk å tro at markedet i seg selv vil gi slike endringer. Skattepakken viser at rammene for leverandørindustrien, som skal utvikle de nye grønne næringene, også er avhengig av politiske valg. Dermed har stortingsflertallet paradoksalt nok styrket argumentene for en politisk styrt omstillingsplan.
Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har de siste årene vært samstemte på at redusert oljeproduksjon må være etterspørselsdrevet, og dermed markedsstyrt. Med skattepakken de presenterte mandag, viser de imidlertid at partiene likevel foretrekker en politisk hånd på omstillingsrattet, når alt kommer til alt.
Kanskje kan det gjøre behovet for en planmessig omstilling til en tverrpolitisk erkjennelse?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.