Mange norske bedrifter sliter tungt og står i fare for å gå konkurs, og ansatte er permittert. Samtidig tjener mange av de rikeste like godt som før. Regjeringen kunne brukt koronastøtten til å redusere denne ulikheten, men i stedet kan det virke som om den bevisst har gått inn for å behandle de rike og mektige bedre enn andre.

Jeg har analysert tall fra støtteordningen og funnet ut at de aller fleste bedrifter har mottatt forholdsvis lite i koronastøtte, men noen veldig få har fått ekstremt mye:

  • Fem selskaper har til sammen mottatt én milliard kroner i støtte. De har fått like mye støtte som 27.000 småbedrifter til sammen.
  • To av disse fem selskapene er børsnotert og kan enkelt hente penger i aksjemarkedet, mens de andre er eid av milliardærer.
  • Disse fem selskapene deler en annen egenskap: Ingen av dem har betalt nevneverdig skatt til Norge de siste fem årene.
  • De 25 selskapene som har fått mest støtte, har fått tre ganger så mye i støtte i løpet av seks måneder som de har betalt i skatt de siste fem årene.

Det virker som selskapene som er flinke å skaffe seg veldig mye koronastøtte også er flinke til å unngå å betale skatt.

Ole-Andreas Næss
Ole-Andreas Næss (Foto: Hallvard Lyssand)

Koronastøtten til norske småbedrifter skal dekke en viss andel av faste kostnader. For mange småbedrifter betyr dette at man gir støtte slik at de skal klare å betale husleie. Men når man ikke krever endringer i leieavtalene, går støtten i realiteten rett videre til huseierne. Regjeringen gir dermed støtte til småbedrifter for å sikre at huseiere skal få fortsette å tjene mye penger i krisetid. Det prosjektet har vært særdeles vellykket.

Selskapet Eiendomsspar, der Christian Ringnes er største aksjonær, har gått med 506 millioner kroner i overskudd, årets ni første måneder, ifølge rapporten for tredje kvartal. Overskuddet er alene like stort som den samlede koronastøtten mottatt av 20.000 norske småbedrifter.

Overskuddet i Olav Thon Eiendomsselskap er 566 millioner kroner bare i månedene juli-september, ifølge regnskapsrapporten for tredje kvartal.

Mange av småbedriftene står i fare for å gå konkurs. Det vil ha negative konsekvenser både for bedriftene, lokalsamfunnene og norsk økonomi. Dersom Thon og Ringnes får noen måneder med redusert overskudd, vil det neppe ha store negative konsekvenser for den norske økonomien.

Innenfor kulturstøtten ser vi også at de rike og mektige behandles best. DDE og Kurt Nilsen har som kjent fått henholdsvis seks millioner og 13 millioner kroner for å gjennomføre konsertene sine. I stedet for å innføre en gunstigere støtteordning for lydteknikere, scenemedarbeidere og andre vanlige folk, så velger regjeringen å gi mange millioner til de store stjernene og håper at det vil dryppe litt på klokkeren også. Kjente artister kan også kompenseres hvis de ikke tjener like mye som de pleier.

Artistene Sigrid og Alan Walker har søkt om henholdsvis tre og fire millioner som kompensasjon for tapte inntekter fra i sommer. Man kan spørre seg om det ville vært bedre å støtte 40 ungdommer som satser på elektronika med 100.000 kroner hver enn å gi fire millioner til mangemillionærer.

Det kan virke som regjeringen tenker at de som allerede er rike, både innenfor næringsliv og kultur, har krav på å fortsette å tjene mye penger, mens vanlige arbeidere må tåle lønnsreduksjon og småbedrifter må tåle tap. Standard økonomisk teori sier noe annet. Høy avkastning skal skyldes høy risiko, men høy risiko innebærer jo også at noen år går dårlig.

Hvis de rikeste er blitt rike fordi de har hatt høyest avkastning, så vil det jo da naturligvis også komme dårlige år. Det kan derfor hevdes at de rikeste bør kompenseres minst, mens arbeidere og bedrifter som normalt har lav avkastning og lav risiko bør kompenseres mest.

Det er ikke nødvendigvis slik at regjeringen ønsker å behandle de rikeste best. Men de rike og mektige har muligheten til å legge press på regjeringen, og de har også i større grad muligheten til å klage i mediene.

Petter Stordalen diskuterer for eksempel koronatiltak med finansministeren på sms, og han prøver å bruke mediene til å få sympati for sin situasjon. Slike muligheter har neppe de fleste småbedrifter.

Ordningene kunne vært lagt opp annerledes for å unngå å gi særfordeler til de rikeste. Et fellestrekk ved ordningene er nemlig at de ikke stiller noen krav til de rike og mektige. I stedet for at støtten til småbedrifter bare skal gå til å betale leie, så kan regjeringen kreve at huseiere skal dele på regningen. Da kan kanskje vanlige bedrifter holde virksomheten i gang lenger uten å stå i fare for å gå konkurs.

Regjeringen kan også sette en maksgrense på ti millioner kroner i støtte per selskap per måned og kreve at all støtte over dette beløpet utbetales som lån. Kun 11 selskaper vil bli rammet av dette, men det sparer så mye penger at regjeringen kan doble støtten til 25.000 småbedrifter.

Regjeringen kan også sikre at kulturpengene kommer alle til gode ved å kreve at arrangementer som mottar millioner i støtte, skal være tilgjengelig for alle direkte på internett eller tv. Vanlige skattebetalere har allerede tatt regningen for arrangementer vi ikke kan se live, men kanskje vi i hvert fall kan få mulighet til å streame en julekonsert eller to?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.