Det pågår for tiden en global krig mot koronaviruset. President Donald Trump har erklært seg som en «Wartime president» i kamp mot en usynlig fiende, og her hjemme har senkningen av Blücher 9. april 1940 blitt brukt som analogi på hvordan virus bør bekjempes. Men hva oppnår vi egentlig med denne krigsretorikken?

Krigsordet brukes til det meste, unntatt selvfølgelig når det ikke brukes som metafor. Da sitter det lengre inne å bruke det. Det tok som kjent tid før norske politiske myndigheter ble komfortable med å bruke «K-ordet» for å beskrive det norske militære styrker drev med i konfliktområder i utlandet.

Etter vårt syn er det tre grunner til at krig er et dårlig begrep å bruke for smittebekjempelse. For det første er krig en kamp mellom viljer. Virus har ingen slik vilje. For det andre er virusbekjempelse et mål i seg selv. Krig er aldri i et mål i seg selv, eller bør i det minste ikke være det. Og for det tredje, handler krig om bruk av massiv vold for å drepe og ødelegge. Det gjør ikke tiltak mot virus.

«Krig» er ikke et beskyttet begrep, og er i tillegg vanskelig å definere. De mest brukte enkeltutsagn om krig er gjerne fra den tyske general og filosof Carl von Clausewitz, men som filosof deler han skjebne med flere. Han er langt mer sitert enn studert.

Clausewitz hadde bred militær erfaring fra krigene mot Napoleon, og startet å skrive sitt hovedverk Om krigen som en tradisjonell lærebok om krig. Hensikten var å gjøre Preussen i bedre stand til å slå Frankrike neste gang. Men etter en erkjennelseskrise i 1827 gjorde han boken om til studiet av krig som sosialt fenomen.

Clausewitz’ mest kjente utsagn er at krig bør være en videreføring av politikk, iblandet andre midler. Krig er altså et middel for å oppnå noe annet, utenfor krigen selv. I krig er det derfor avgjørende å være klar over hvilken krig en faktisk står i, og med hvilken hensikt den føres. Vestens krigføring de siste tiårene tyder på at det er en ganske krevende øvelse. Krig er en voldshandling for å tvinge motstanderen til å oppfylle vår vilje. Krig er derfor et middel for å ødelegge fiendens evne, og dermed endre hans vilje.

Koronaviruset er ikke noe av dette. Vi kan riktignok dø av det, men det er også den eneste fysiske likheten det har med krig. De har derfor også det psykologiske til felles at de skaper frykt.

Frykt påvirker menneskers tenkning og handlinger. Vi har en tendens til å ta dårlige beslutninger når vi er redde. Utover det har krig og virusbekjempelse ytterst lite til felles. For det første bryr ikke virus seg om hva vi sier og mener. Det eneste virus påvirkes av, er konkrete handlinger med effekt, ikke skrik og skrål og store bokstaver. Krigsretorikk og handlinger med stor symbolsk betydning, biter ikke på virus. I krig kan holdningskampanjer som binders og nisseluer være viktige for å holde motet oppe, og for å vise fienden at vi ikke lar oss knekke. Virus påvirkes ikke av slikt. De påvirkes kun av det som faktisk har fysisk effekt.

For det andre har virus ingen egenvilje. Finner vi en måte vi kan beskytte oss mot det, vil det ikke ved en egen viljeshandling forsøke å ramme oss på andre måter.

For det tredje stopper vi virusets spredning best gjennom solidaritet og omtanke for andre, ikke gjennom aggressivitet og vold.

Mennesker dør både i krig og i pandemier, men av grunner som er så ulike at enhver sammenligning blir meningsløs. Det betyr selvfølgelig ikke at militære ikke kan brukes i disse koronatider, de blir det jo, men ikke til å føre krig. Både innretningene og midlene som brukes til å bekjempe en militær fiende og mikroorganismer er så forskjellige at krigsmetaforene ikke bør få påvirke grunnlaget for krevende beslutninger i usikre tider.

Krigsmetaforer er sterke, og de påvirker oss mentalt. Dermed kan vi komme til å si uoverveide ting og innrette oss på gale måter for å møte faren for virussmitte. Nyheten fra USA om hamstring av våpen og ammunisjon er et interessant eksempel i så måte. Om vi slenger rundt oss med krigsmetaforer i øst og vest står vi også i fare for å banalisere krig og krigens redsler.

Det er heller ikke bare de politiske myndighetenes håndtering av koronaviruset, og alle dens følger, som bør slippe å bli forstyrret av malplassert stridsretorikk og populistiske krigsmetaforer. Også mediene bør spare krigens ord og begreper til den dagen det eventuelt blir brukt for dem.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.