Tiltakene som ble vedtatt av Stortinget lørdag, tar sikte på å styrke likviditeten i norske bedrifter ved å bedre bedriftenes mulighet til å få lån. To hovedspor blir etablert:

  • Små og mellomstore bedrifter skal kunne låne penger i banken, hvor 90 prosent av lånet blir garantert av staten.
  • Store bedrifter er henvist til å låne i obligasjonsmarkedet, støttet av det nyopprettede Statens obligasjonsfond.

Det er ikke dagligdags at staten stiller med en garantiordning der banker kan gi lån, mens staten tar 90 prosent av risikoen. Ved første øyekast kan det se ut som bukken skal passe havresekken, men loven om statlig garantiordning for små og mellomstore bedrifter skaper store utfordringer for bankene, og det er helt nødvendig med nærmere presiseringer for at ordningen skal virke etter hensikten.

Hovedproblemet med garantiordningen er at det ikke legges opp til noen saksbehandling fra statens side når bankene yter lån under ordningen. Bankene skal selv vurdere om det enkelte lån kvalifiserer.

Samtidig er flere av kriteriene for å falle inn under ordningen skjønnsmessige, og det kan være ulike oppfatninger om hvilke forutsetninger som skal legges til grunn.

Som illustrasjon er det vilkår etter loven at lån under ordningen bare skal gis til bedrifter som står overfor en akutt likviditetsmangel som følge av utbruddet av koronaviruset og som forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold. Skal banken da foreta en vanlig kredittvurdering?

Og kan eller skal lån ytes til låntagere som i dagens krisesituasjon ikke får lån uten denne ordningen?

Ettersom staten ikke gir noe forhåndstilsagn, men først godkjenner krav under ordningen når det enkelte lånet er misligholdt og garantien skal gjøres opp, vil bankene i praksis ha risikoen for feilvurderinger dersom staten mener lånet likevel ikke faller inn under garantien. Dette kan gi store overraskelser for bankene, med tilhørende omfattende tap, dersom det viser seg at regelverket er praktisert feil.

En slik risiko medfører potensielt også at bankene i sine interne kostnads- og kapitaldekningsberegninger ikke kan prise lånet som statsrisiko.

På toppen av dette fastsetter loven at lån som ytes under ordningen, så langt som mulig, skal ha samme betingelser som et tilsvarende lån til en tilsvarende låntager ville hatt i en normal markedssituasjon.

Hvis bankene gir kunden for høy rente på grunn av usikkerhet knyttet til om garantien gjelder, kan altså prisingen i seg selv, gjøre at lånet ikke kvalifiserer.

Det blir ikke lett å skulle manøvrere i dette landskapet, og det er derfor stor risiko for at bankene vil være tilbakeholdne med å yte lån etter den nye ordningen i frykt for fremtidige tap, om det ikke fastsettes klarere vilkår som gir bankene trygghet for at garantien fortsatt er det når det gjelder og kapitalkrav som reflekterer at staten tar brorparten av kredittrisikoen.

Stortinget vedtok lørdag også en fullmaktslov som skal gi Folketrygdfondet mandat til å forvalte Statens obligasjonsfond, som skal investere inntil 50 milliarder kroner i obligasjoner utstedt av selskaper hjemmehørende i Norge. Fondets midler skal investeres både i nyutstedelser – førstehåndsmarkedet – og i allerede utestående obligasjoner – annenhåndsmarkedet.

Et nøkkelvilkår for ordningen er at investeringene skal skje på markedsmessige vilkår. Deltagelse i nye lån skal bare skje sammen med andre investorer.

Vi venter fortsatt på nærmere reguleringer for denne ordningen, men selv disse overordnede prinsippene gir noen helt åpenbare utfordringer:

  • Obligasjonsmarkedet er for øyeblikket preget av et massivt salgspress som gir lave priser og høye renter.
  • Markedsmessige vilkår er derfor svært utfordrende å fastslå, og trolig vil det for mange selskaper innebære en tosifret rentesats.
  • Med mindre Folketrygdfondet får mulighet til å ta en vesentlig del av nye lån som legges ut, er det en risiko for at det kun er de aller største og mest kredittverdige selskapene som kan dra nytte av tiltaket.

Tiltaket er positivt for likviditeten i et høyrentemarked som var nær kollaps i forrige uke, men vi er usikre på om det vil redde enkeltselskaper.

Felles for begge ordningene er at de er rettet mot bedrifter som enten har etablert kundeforhold i banken, eller har god og effektiv tilgang på finansiering i obligasjonsmarkedet. Tiltakene risikerer derfor å bli redusert til en livbøye for de svømmedyktige.

Hva regjeringen skal gjøre for å redde alle andre, gjenstår fortsatt å se.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.