Etter at det nye koronaviruset brøt ut ombord på cruiseskipet «Diamond Princess» forrige måned ble passasjerene satt i karantene i flere uker utenfor Yokohama havn i Japan. 696 ble smittet og syv døde.
Nå har viruset brutt ut på et annet cruiseskip fra samme selskap. «Grand Princess» ligger for øyeblikket i havn utenfor San Francisco. Skipet har 3533 passasjerer og mannskap.
Men hva er de historiske erfaringene med å sette skip i karantene? Hindrer det smittespredning på land? Hva kan skje om virus får spre seg uhindret på et skip?
Og ikke minst: Kan karantene ha negative psykologiske helseeffekter for dem som opplever det?
I 1889 og i 1918 ble influensapandemiene spredt med mennesker som reiste med interkontinentale skipsruter og med jernbanen.
De første tilfellene av spanskesyken i Norge kom i Kristiania 15. juni 1918. Deretter spredte sykdommen seg med mennesker som reiste med jernbanen til Bergen og Trondheim, mens folk som reiste med Hurtigruten sørfra, tok med seg sykdommen til Troms og Finnmark.
I 1957, 1968 og 2009 spredte omfattende influensapandemier seg raskt og effektivt med flypassasjerer.
I 1918 prøvde mange land å stoppe smittespredningen ved å sette skip i karantene, men de fleste startet for sent – viruset var allerede i landet.
Andre eksempler fra spanskesyken viser likevel at karantene av skip kan være effektivt.
Under spanskesyken var panserskipene «Norge» og «Eidsvold» i utstrakt kontakt med resten av Europa under første verdenskrig.
I dagene fra 17. til 23. juni 1918 ble smitte overført fra engelske fartøyer til de to norske panserskipene. De syke ble isolert og resten satt i karantene. Dette hindret trolig smittespredning til den sivile befolkningen på Sør-Vestlandet i slutten av juni.
I Australia, som hadde en streng maritim karantene av skip før den dødelige «høstbølgen» i 1918 kom, greide med dette å utsette spanskesyken til desember 1918 – januar 1919. Slik slapp landet billigere unna.
På Vest-Samoa, som ikke hadde streng karantene av innkomne skip, døde hele 25 prosent av innbyggerne. Bare seks mil unna, på Øst-Samoa, innførte de reiserestriksjoner fra og til nabolandene og hadde en streng karantene av skip som ikke ble opphevet før i 1920. Landet hadde til slutt ingen døde.
I november 1918 seilte skipet «Talune» på en av sine ordinære stillehavsreiser fra Auckland i New Zealand.
På tidspunktet for skipets avgang fra Auckland spredte spanskesyken seg raskt på New Zealand. Allerede før «Talune» forlot Auckland ble to av mannskapet syke og sendt i land, men da skipet nådde Suva på Fiji 4. november hadde flere av mannskapet fått influensa. Da ingen av passasjerene ble rammet, fikk de gå i land, og lasten ble losset mens skipet lå i karantene i havnen.
De var altså fullt klar over den alvorlige epidemien på New Zealand. Rundt 90 fijianske arbeidere ble likevel tatt ombord for å jobbe med lasten mens skipet fortsatte på sin planlagte reise. Da «Talune» nådde Apia på Vest-Samoa 7. november, var de fleste fijianske arbeiderne syke.
Skipets karantene i Suva ble tilsynelatende ikke nevnt ved ankomst i Apia, og den fungerende smittevernansvarlige i Apia var ikke klar over epidemien i Auckland. Etter det som synes å ha vært en overfladisk undersøkelse, fikk passasjerene lov til å gå i land.
Få, om noen, sjøreiser i historien, enten i fred eller krigstid, har resultert i så mange dødsfall på så kort tid som «Talunes».
Dødeligheten var ikke bare høy på Vest-Samoa. På Fiji var den 60–70 prosent blant innfødte, på Tonga døde fire til åtte prosent, og på Nauru døde 16 prosent av øyboerne.
«Talunes» dødbringende reise, som fortsatt huskes i dag, har hatt betydning for forebyggingen av influensapandemier i det 21. århundre. I dag plikter skip å overvåke smittsomme sykdommer og å sette i verk tiltak som å isolere syke og melde fra om utbrudd av infeksjonssykdommer til havne- og helsemyndighetene.
Det er imidlertid også viktig å være klar over hvilke konsekvenser strenge smitteverntiltak kan få. En ny studie viser at langvarig karantene kan føre til posttraumatiske stresslidelser, forvirring, sinne, smittefrykt, kjedsomhet, økonomisk tap og stigma.
Fordelene ved en slik karantene må derfor veies opp mot potensielle ulemper.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.