Aldri før har så mye i verden vært avhengig av en ny vaksine. Folks hverdagsliv, kontakten med våre kjære, dødelighet, helsevesen, økonomien globalt.

I beste fall kan en koronavaksine være klar allerede i høst, men sannsynligvis må vi vente ett år eller to. Og innen da vil etterspørselen ha eksplodert. Eksperter spår et marked på flere milliarder doser, noe som er helt eksepsjonelt i vaksinesammenheng. Behovet vil langt overgå tilbudet, og langt ifra alle vil få tilgang til den nye vaksinen.

Grunnene er flere. Det tar tid å oppskalere produksjon av en ny vaksine. I tillegg vil prisen bli en viktig barriere. Nye vaksiner er vanligvis dyre i begynnelsen – farmasøytisk industri skal dekke inn store investeringskostnader. Dertil kommer problemet med at nasjonale myndigheter vil sikre sin egen befolkning først. Under svineinfluensaen i 2009 var dette tydelig: De rikeste landene sikret seg store vaksinelagre, mens andre satt igjen med bare smuler. Blir det «den sterkestes rett» også denne gangen?

Foreløpig har både USA og Kina gitt sterke signaler på at de vil sikre egen befolkning først, dersom en vaksine utviklet hos dem vinner kappløpet. Men det er også positive tegn til en mer samordnet strategi. 18. mai vedtok Verdens helseorganisasjon (WHO) en resolusjon som støtter fattige lands rett til å utfordre eller tilsidesette Covid-19-patenter. Resolusjonen kan bli viktig i arbeidet med å sikre at flere får tilgang til vaksinen.

I tillegg har den nye bevegelsen #PeopleVaccine fremmet ambisiøse krav om at koronavaksiner må bli tilgjengeliggjort gratis i alle land. Brevet, som er signert av 140 statsledere og eksperter, ber også om at alle patenter og kunnskap om teknologi deles åpent, og at en global produksjon- og distribusjonsplan må finansieres av rike land.

Kanskje er initiativtagerne bak #PeopleVaccine i overkant naive. For hvilke biotek-selskaper vil være villig til å vise kortene sine nå, etter å ha tatt på seg enorme kostnader og betydelig risiko for å utvikle en vaksine vi alle trenger? Og hvem skal bestemme hvilke land som må betale, og hvilke som får være «gratispassasjerer»?

Samtidig har vaksinebevegelsen et uomtvistelig poeng: Koronakrisen har synliggjort et ekstraordinært behov for samarbeid og koordinering på tvers av land, industri og sivilsamfunn. Samarbeid blir helt avgjørende for å sikre at vaksiner blir tilgjengelige for dem som trenger dem mest. I april lanserte WHO derfor et bredt og globalt vaksinesamarbeid. For første gang har industrien fått en sentral plass ved bordet, sammen med en rekke globale initiativ, filantropiske organisasjoner og ulike stater. Planen er å intensivere og fremskynde utviklingen av Covid-19-teknologi og å samtidig sikre rettferdig tilgang globalt. Ett av tiltakene er å samordne klinisk utprøving for vaksiner, for å evaluere så mange vaksinekandidater som mulig i én enkelt studie. Frankrikes president Emmanuel Macron og statsminister Erna Solberg var blant deltagerne på lanseringen, og en tidligere toppsjef i farmasiselskapet GlaxoSmithKline skal lose det hele i havn.

Samtidig satser enkeltstater, som USA, penger på vaksinene de tror vil lykkes. Amerikanske myndigheter har investert tungt i enkelte vaksinekandidater, under forståelsen av at den største investoren også får førsteprioritet. Strategien skaper imidlertid friksjon: Da USA nylig ville kjøpe seg frem i køen hos den franske farmasigiganten Sanofi, lyktes protestene fra høyeste politiske nivå i Frankrike.

Det er langt fra sikkert at WHO lykkes med sitt nye vaksineinitiativ, men en styrke er at det bygger på allerede etablerte nettverk som har over 20 års erfaring med globalt helsesamarbeid. Enkelte har foreslått at Gavi – en global vaksineallianse som Norge var med på å opprette – kan fungere som en slags megler i fordelingen av den nye koronavaksinen.

En annen mulighet er det Norges-basere CEPI (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations). Styrken her er at rettferdig tilgang settes som betingelse for finansiering. Det vil si at det forhandles om rettigheter til teknologien i den tidlige utviklingsfasen, noe som er med på å avgjøre pris og tilgjengelighet.

Hvilke av de minst 124 vaksinene som nå er under utvikling kommer til å lykkes? Blir det en vaksine CEPI har investert i, blir det den som USA har støttet direkte, eller vil Kina for alvor vise kapasitet på farmasøytisk innovasjon? Tydeligere enn noensinne kan medisinsk teknologi bli geopolitikk. En kinesisk vaksine ville kunne gi landet et enormt fortrinn, ikke minst når det trenger goodwill og søker økt innflytelse globalt. På samme måte vil en vaksine som Norge og CEPI har vært med på å finansiere, vise at det lønner seg for land å gå i allianse.

Én ting er uansett sikkert: Pandemien har satt globalt helsesamarbeid på sin aller største prøve, og rettferdig tilgang er ikke noe som kan håndteres til slutt. Det er avtalene som utmeisles nå som blir avgjørende for hvem som får vaksine og ikke.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.