«Det kom noen gutter og plaget meg. Så derfor dro jeg gullsverdet mitt og drepte dem.»

Jeg trodde knapt mine egne ører. Min sønn på ni år viser meg spillet Minecraft på sin skole-Ipad. Jeg hadde så vidt fått med meg at læreren hadde installert dataspillet for noen dager siden. Jeg husker at jeg stusset over det. Jeg visste jo at skolen brukte tv i undervisningen, men skulle de nå også spille dataspill i timen?

Jeg la godviljen til. Læreren hadde sikkert en plan.

Skole-Ipad er kommet for å bli. Hele nasjonen satser nå tungt på digitale ferdigheter hos barn, fra laveste skoletrinn og opp. Noen skoler velger å være tidlig ute når «digitalisering» skal bli en ny del av skolehverdagen. Begrunnelsen at «dette er noe elevene selv etterspør», da tidligere kunnskapsminister Jan Tore Sanner ble spurt om kunnskapsgrunnlaget for satsingen, er lite betryggende.

Vår skole var preget av usikkerhet og skepsis sist høst. De foresatte hadde mange spørsmål da våre barn fikk hver sin nye Ipad fra skolen. Skoleledelsen forsikret oss om at de hadde tenkt godt igjennom dette og kom til å følge nøye med. Innføringen skulle være «myk». Bruken skulle begrenses og tilpasses de ulike trinnene.

Selv ble jeg usikker på om kvalitet sto i fokus da en lærer erklærte at «økt produksjon» var et mål med innføringen. Men at dataspill, der en kan skape og bygge, men også ødelegge, plage dyr og ta liv av andre, skulle inngå i pensum – den så jeg ikke komme.

Jeg ringte til rektor. Av vår samtale kom det frem at skolelederen ikke var klar over at spillet tilrettelegger for vandalisme og vold. Min oppfordring om å fjerne spillet fra nettbrettene mens hun kunne vurdere om bruken var både hensiktsmessig og forsvarlig, falt på stengrunn. Utdanningsetaten hadde godkjent spillet.

Kort tid etterpå ble hele klassen instruert til å la være å bruke «overlevelsesmodus» i Minecraft Educational Edition. Det var visst ikke greit å skyte kompisen i det digitale ansiktet med en armbrøst.

Kanskje var jeg naiv fordi jeg mente at jeg selv kunne velge om og når mine barn fikk tilgang til voldelige dataspill. Medbestemmelse av den slags er ikke lenger noe skolen legger opp til. Digital læring trumfer slike hensyn.

Mangelen på vurderingsevne hos skoleledelsen og myndighetene bør vies oppmerksomhet. Skolen tar i bruk en såkalt læringsapp, men kjenner ikke til hvordan den fungerer. UDE hadde gjort en «grundig og sakkyndig vurdering» av dataspillet (epost fra rektor til meg).

Hvorfor bruke et spill som har en «overlevelsesmodus» i matte? Det finnes jo harmløse alternativer å øve romslig tenkning på? Å se på en flatskjerm er kanskje ikke engang det beste av dem.

At skolen avslører sin digitale inkompetanse var likevel ikke det som overrasket meg mest. Heller ikke at UDE synes at et dataspill som kan gi utløp for dyreplageri, ødeleggelse og drap er et egnet læringsverktøy i barneskolen. Jeg kunne godt se for meg at en kommersiell aktør prøver og markedsfører sitt produkt – med voldelig innhold – på skolen (som bør være fri for reklame).

Mest av alt ble jeg overrasket over reaksjonen fra andre foreldre.

Da jeg tok opp problemet i foreldregruppen, var det flere som følte seg utfordret. Heller enn å diskutere konkret hva vi gjør med saken, kom det argumenter som skulle tale for bruk av nettbrett på generelt grunnlag. Jaha, du er imot? Da har du ikke skjønt alt det positive med Ipad – så nå skal du bli overbevist.

Når debatten har kjørt seg fast i en grøft mellom to sider, enten for eller imot Ipad, blir diskusjonen lite fruktbar. Det synes for eksempel umulig å snakke om hvorvidt innføringen av Ipad på første skoletrinn er en god idé. I stedet for å krangle bør vi fortelle skolen hva vi som foreldre ønsker at de skal eller ikke skal med digitaliseringen.

Jeg tror at de fleste vil være enige i noen enkle premisser:

  • Skolen bør sørge for at barna ikke ødelegger for hverandre og bruker våpen mot dyr eller medelever – selv ikke i en virtuell verden.
  • Skolen bør forhindre, ikke tilrettelegge for reklame rettet mot elever – også i form av apper og dataspill.
  • Og så bør det være selvsagt at skoleledelsen inntar en føre-var holdning når den innfører nye tiltak som kan ha betydning for barnas helse og psykiske utvikling.
Severin Zinöcker
Severin Zinöcker

En setning jeg hørte mange ganger i det siste var: «Vi må stole på skolen». Jeg skulle ønske det var så enkelt. Å kunne lene seg tilbake og la skolen ta alle de vanskelige valgene. Men skolevesenet har i denne sammenheng ingen erfaring og lite forskning å støtte seg på.

Skal Ipad-eventyret bli vellykket, må vi foreldre være på banen, bruke sunn skepsis, følge med og gi kritisk tilbakemelding. Det er den beste hjelpen skolen kan få.

Myndigheter og skoleeiere må vise at de er vår tillit verdig. Å la være å bruke voldelige dataspill på skolen vil være en god start.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.