I disse dager går diskusjonen om regjeringen har iverksatt tiltak som ikke er kunnskapsbaserte. Det vises til Folkehelseinstituttet som i en risikovurdering 12. mars anbefalte å ikke stenge skoler og barnehager fordi det ikke fantes kunnskapsgrunnlag for at dette hadde en effekt på smittespredningen. Regjeringen valgte imidlertid å stenge skolene.

Det blir nå stilt spørsmål om hvilket grunnlag regjeringen hadde og har for å kunne gå imot de faglige rådene fra instituttet. Dette er en interessant prinsipiell diskusjon. Den handler om hva som er fag og vitenskap, og hva som er politikk.

Regjeringen argumenterer for at den lytter til rådene fra Folkehelseinstituttet, men at den også må gjøre vurderinger som går utover disse. Men hvorfor det? Er det ikke Folkehelseinstituttet som vet mest og best om dette temaområdet?

Det er klart at regjeringen skal lytte til de faglige rådene og vitenskapen, og det gjør den, men politikere må også tenke selv, og gjøre egne vurderinger fordi vitenskapen ikke alltid kan gi klare råd. I mars sto det norske samfunnet ovenfor en situasjon med betydelig usikkerhet hva konsekvensene ville bli når det gjaldt spredningen av koronaviruset og hvilke effekter ulike tiltak ville ha.

I en slik situasjon finnes ingen strategi som en kan argumentere for som objektivt og vitenskapelig sett den beste.

Folkehelseinstituttets faglige råd tar i stor grad utgangspunkt i Smittevernloven som krever at smitteverntiltak skal «være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse». En snever forståelse og tolkning av denne loven ville bety at hvis en ikke har slik begrunnelse, kan tiltaket ikke anbefales.

Tankegangen er den samme som en ser anvendt i vitenskapen der utgangspunktet er at legemidler ikke godkjennes før det er vitenskapelig bevist at de virker. Bevisbyrden er på den som vil innføre og benytte legemiddelet. Det er et fornuftig generelt prinsipp, men kan ikke brukes i situasjoner der vi står ovenfor en akutt fare, med potensielt meget alvorlige konsekvenser og der usikkerhetene er store.

Det var nettopp en slik situasjon vi sto over for i begynnelsen av mars. Regjeringen kunne ikke basere seg på en tradisjonell vitenskapelig tilnærming. Risikoene og usikkerhetene var for store til at det ville vært meningsfullt.

Regjeringen må ta hensyn til disse risikoene og usikkerhetene. Den må anvende risikovitenskap, som innebærer å søke en balanse mellom ulike hensyn, herunder beskyttelse og vern av liv og helse på den ene siden, og opprettholdelse og utvikling av samfunnsaktiviteter og økonomiske verdier på den andre.

Det handler spesielt om å gi vekt til føre-var-prinsippet, som regjeringen har vist til og lagt betydelig vekt på, men som knapt nok har vært nevnt av Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Det siste er bemerkelsesverdig. Prinsippet står jo helt sentralt i denne diskusjonen.

Hva skal en gjøre dersom en står ovenfor en trussel som i stor grad er ukjent, som har et potensial for enorme ødeleggelser? Vente til en har fått mer omfattende kunnskap om denne trusselen?

Nei, det kan en ikke gjøre, fordi det haster med å ta beslutninger. En innfører tiltak fordi en ikke vet, fordi trusselen vurderes som så alvorlig. Det er dette føre-var handler om. Og det er denne tankegangen regjeringen har fulgt, samtidig som en fortløpende styrker kunnskapsgrunnlaget slik at kommende beslutninger kan baseres på så sterk kunnskap som mulig.

Anvendelsen av føre-var og vitenskapen går hånd i hånd, slik vi har sett det i dette tilfellet.

Smittevernloven sier også at smitteverntiltak skal være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Det må med andre ord foretas en avveining av tiltakenes helsemessige effekt og eventuelle negative konsekvenser for samfunnet og økonomien. I disse vurderingene står risiko og usikkerhetsvurderinger sentralt.

Helsedirektoratet fremhever at kravet til medisinskfaglig begrunnelse ikke skal tolkes for strengt, og det ikke er krav om vitenskapelig bevist effekt. Kravene til helhetsvurdering og vurdering av nødvendighet vil i de fleste praktiske tilfeller utgjøre en forholdsmessighetsvurdering. Slike helhetsvurderinger, som innbefatter vektinger av risiko og usikkerheter, er imidlertid ikke av faglig-vitenskapelig karakter.

De handler om politikk.

Det er følgelig helt riktig at det er regjeringen som må trekke de endelige konklusjoner hvilke strategier og tiltak som bør implementeres. Folkehelseinstituttet og andre gir råd, men det må aldri bli slik at disse rådene opphøyes til noe mer enn de er, nemlig råd med basis i en viss kunnskap og gitte perspektiver.

Styrken, relevansen og egnetheten av disse rådene må våre politikere også ta hensyn til.

Vi vil i ettertid diskutere hva som var den rette strategien. Men det var i mars vi måtte ta de vanskelige valgene, og da var risikoene og usikkerhetene veldig store.

Det er ingen sak å ta gode beslutninger når vi vet konsekvensene. Det gjør vi dessverre ikke alltid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.