Helsemyndighetene og regjeringen Solberg har i ti måneder blitt norgesmestere i forbud. Så langt er de dårlige på løsningen, vaksinen. Norge har mottatt titusener av doser som ennå ikke er satt.

Myndighetene har vektlagt for mye en absolutt rettferdighet i vaksineringen, for lite logistikk og effektivitet.

Det burde vært en norm om at all vaksine benyttes innen et visst antall timer fra ankomst til Norge. Nesten konstant tomme vaksinelagre ville økt presset på å skaffe mer vaksine. I nesten ett år har vi bønnfalt om vaksiner – men ikke til lager.

VGs vaksineliste viser 6. januar Norge med 2780 satte doser per 3. januar, langt etter for eksempel Danmark med 51.512 (per 4. januar).

Ole Gjems-Onstad
Ole Gjems-Onstad (Foto: Fredrik Bjerkens)

Hjemmesidene til regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI) har ingen lett tilgjengelig informasjon om tempoet i vaksineringen. I stedet gjengis de samme endeløse tabeller over smittede, innlagte og døde. Vil man ikke vise hvor dårlig man takler når det virkelig gjelder?

Helsetopper unnskylder sen vaksinering med julen og treg innrapportering. Det kan ikke ha overrasket at julen kom 24. og nyttårsaften 31. desember. Vaksinering bør nærmest foretas 24/7 så lenge man har doser. Innrapportering skjer elektronisk og ikke ved brevduer i motvind over Dovre.

Våre helsemyndigheters manglende oppmerksomhet på effektivitet avspeiles i at Danmark ved nøyaktig måling har fått flere vaksinasjoner ut av ampuller som inneholder mer enn lovet.

Det var en alvorlig feil ikke å prioritere helsepersonell. Det ville sikret mot risiko for sammenbrudd av helsevesenet og ivaretatt grunnleggende etiske krav til å verne frontarbeidere. Men det er også den gruppe man lettest vaksinerer: De setter sprøyten på hverandre ved å snu seg på jobben. FHIs nye kriterier for vaksinering av helsepersonell er virkelig komplisert. Regjeringen har seg selv å takke når den sier vaksinering er vanskelig.

NRK beretter 6. januar at fire kommuner denne uke skal motta seks doser hver. Den type klattede millimeterrettferdighet i fordelingen av vaksiner med krevende transportkrav river i stykker effektiviteten.

Lederen for det etiske prioriteringsutvalget, Reidun Førde, slo an tonen da hun kalte det å ta praktiske hensyn kynisme. Utvalgets forhold til døden er umodent; døden betraktes som et absolutt onde, like ille uten hensyn til alder. Sier en person på 70–80 år at det ville være like skremmende og tragisk å dø nå som da vedkommende var 20 år, uttrykkes manglende forsoning med livets gang. En absolutt vektlegging av de eldste har også gjort vaksineringen treg.

Norge har ikke prioritert regjeringen og øverste offentlige ledere. Statsministeren gjentar nærmest insisterende hun ikke er i en risikogruppe. Er vår likhets- og rettferdstenkning blitt så smalsporet at vi ikke ser det større bildet? Blir et lands toppledere syke, døde, isolert eller i karantene, rammes mange. Noen tusen av de ubrukte doser på disse nøkkelpersoner som raskt kunne vaksineres, ville bidratt til et tryggere Norge.

Løsninger krever at myndighetene må skifte gir. I ti måneder har de bedt folk være flinke. Nå må de selv være det.

De enkleste styringsformer er autoritære, med generelle forbud uten individuelle hensyn. Man kan undres om regjeringen har fått dårlige koronavaner. Et massesøksmål fra norske hytteeiere i Sverige etter steil avvisning av rimelige kompromisser burde være pinlig for en Høyre-statsminister. Det er vilkårlig brått å forby høyere utdannelse å åpne og plutselig oppfordre studenter til å kaste sine billetter og bli hjemme.

Det er uklare overganger mellom regler, anbefalinger og retningslinjer. Den stadig mer voluminøse og uoversiktlige koronaforskriftens ordlyd samsvarer ikke alltid med myndighetens tolkninger av den. Som under autoritære styrer føler de fleste stadig at de gjør noe galt og kan bebreides.

Endeløse testkøer på Gardermoen er ideelt for superspredere, og baklengs når målet er å unngå smitte. Det er fint med test ved ankomst eller krav om negativ prøve, men det blir autoritært uten pragmatiske løsninger for å unngå timelange smittefarlige køer.

For å få ut vaksiner raskt og smidig kreves praktisk handlekraft mer enn påbud og endeløse formaninger. Det er der regjeringen svikter nå.

Opposisjonen på Stortinget har under koronakrisen bidratt tankevekkende lite unntatt enkelte opportunistiske valgkampinnspill. Om løsningen, vaksinering, har de konstruktive innspillene manglet.

Vi får håpe helsemyndighetene viser seg vaksineoppgaven voksen. Så langt lover det ikke bra når vi håpefullt sier «godt nytt år».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.