Mens vi venter på flere doser av vaksinene mot korona, går debattene om vaksinenasjonalisme og legemiddelselskapenes makt i fordelingen av vaksinedosene. I kjernen av diskusjonen ligger legemiddelselskapenes eneretter gjennom patenter på vaksinene de utvikler.

Er det mulig å skape en bedre balanse mellom incentiver til privat investering i utvikling av vaksiner og offentlige hensyn i distribusjonen av vaksinene?

Inger B. Ørstavik
Inger B. Ørstavik (Foto: Gorm K. Gaare)

Reglene om patenter gir selskapene enerett til produksjon og salg av vaksinene. Dermed gis det en sikkerhet for inntjening fra de vellykkede vaksinene, tilstrekkelig til å motivere investering i vaksineutvikling generelt. Dette incentivsystemet er helt nødvendig for å få private aktører til å investere i utvikling av blant annet vaksiner.

Eneretten i patentet gir ingen garanti for inntekter fra vaksinene. Avkastningen er bestemt av etterspørselen og betalingsviljen i markedet. Eneretten virker best som incentiv når patenthaver står fritt i forhold til produksjon, salg og distribusjon av vaksinene fordi en da kan tilpasse seg til etterspørselen i markedet.

Problemet er at patentretten ikke har virksomme mekanismer for å sikre demokratiske hensyn, som hensynet til folkehelse og hensynet til rettferdig fordeling av vaksiner. De må sikres på annen måte. Men lovgivningen glimrer med sitt fravær på det punktet.

For patentsystemet er det en forutsetning at patenthaver kan utnytte markedskreftene til å skaffe seg best mulig avkastning – fordi det vil skape de beste incentivene til å investere i forskning og utvikling. Eneretten som patenthaveren får sikrer imidlertid ikke effektiv og rettferdig distribusjon av vaksinene.

Under koronapandemien har forskningsmiljøer verden over møtt pandemien med en internasjonal dugnad, med utvidet samarbeid og tidlig åpenhet om forskningsresultater. Åpenheten har gjort offentlig finansiert kunnskapsmateriale raskere tilgjengelig for forskere og legemiddelselskaper, og dermed bidratt til raskere vaksineutvikling.

Både offentlige aktører og ideelle private aktører har i tillegg bidratt med enorme midler til utviklingen av vaksinene.

Legemiddelselskapene har naturligvis også selv investert enorme beløp i utviklingen av vaksinene, men bidragene fra offentlige aktører gjennom åpen forskning og finansiell støtte, gjør at risikoen knyttet til disse investeringene blir mindre.

Siden de fleste vaksinedosene er bestilt på forhånd, er de vaksinene som får godkjenning garantert stor omsetning, og med liten priskonkurranse fordi etterspørselen er så stor.

I praksis er det kun gjennom kontrakter at det er mulig å begrense den eneretten som patentene gir. Allianser som Covax og Cepi under WHO, og EU, har bidratt til å sikre finansiering av vaksineutvikling, og har dermed kunnet forhandle frem gunstigere avtaler om innkjøp av vaksiner. Både Cepi og EU har offentliggjort hovedinnholdet i flere av kontraktene.

Det har likevel ikke blitt inngått avtaler i større skala som begrenser legemiddelselskapenes patentrettigheter. Cepi sier uttrykkelig at deres avtaler ikke berører patentrettighetene.

Enkelte legemiddelselskaper har sagt at de vil begrense håndhevingen av patentene i en periode, og enkelte kan ha akseptert vilkår om lisens dersom de selv ikke kan produsere nok. Selskaper som har fått offentlig støtte til utviklingen har lovet en pris som er «non-profit» til dem som har støttet utviklingen. Hva som ligger i det, er ikke offentliggjort.

Rettsreglene slik de er i dag, oppmuntrer altså ikke aktørene til å sikre hensynene til demokrati og global folkehelse i distribusjonen av vaksinene. For legemiddelselskapene er det opportunt å prioritere de statene som er villige til å betale mest.

For statene, kan det paradoksalt nok være mest opportunt å betale høyere pris for godkjente vaksiner fremfor å bidra til utvikling av vaksinene. Kontrakter inngått mellom ett legemiddelfirma og en enkelt stat eller organisasjon er ofte lite egnet til å sikre global folkehelse og rettferdig fordeling av vaksiner.

I håndteringen av pandemien har vi altså lykkes ganske godt ved hjelp av åpen forskning og privat innovasjon, med tillegg av store offentlige investeringer, i å ta frem virksomme vaksiner.

For å lykkes også med produksjon og fordeling av vaksinene, trengs kreativitet og nytenkning om virkemidlene for innovasjon. Ny lovgivning må til for å sikre offentlige interesser i utnyttelsen av patenter som bringes frem ikke bare ved private investeringer, men der det offentlige har bidratt med forskning og investeringer.

Dette er ikke bare et nasjonalt anliggende. Norge bør etter mitt syn arbeide aktivt for at internasjonale regler får effektive mekanismer som kan korrigere markedskreftene og sikre samfunnsinteressene i møte med internasjonale kriser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.