EUs indre marked er kanskje unionens største suksess. Et felles marked for hele Europa har drevet produktivitetsutviklingen og skapt økt vekst. Unntaket er energimarkedene.
På 1990- tallet startet arbeidet med å lage et felles marked for gass. Kommisjonen brøt opp lange gasskontrakter og priser indeksert mot oljeprodukter. Gassprisen skulle styres av konkurransen og settes i spotmarkedet. Geopolitikk og langsiktige strategiske hensyn var uønsket. I dag er denne politikken reversert.
Nå er lange kontrakter målet, og EU har selv etablert et kjøperkartell mot gassleverandørene, blant annet av geopolitiske årsaker.
I kraftmarkedet ble den norske energireformen modell for EU. Ved å regulere nettmonopolene skulle det etableres et indre kraftmarked styrt av spotmarkedet for energi.
Den norske energiloven ble designet for optimal drift av et vannkraftbasert system som var ferdig utbygget. I vannkraftsystemet var det tilstrekkelig med én pris for energi (kilowattimer, kwh). Det viste seg likevel i praksis i land basert på olje, kull, gass og noe kjernekraft at det var behov for også å ha en pris på effekt (megawatt, MW).
Ulike land lappet på systemet på ulike vis med reguleringer, subsidier til reservekraft eller et eget kapasitetsmarked.
EUs indre kraftmarked startet med felles regulering av nettmonopolene, handelen mellom land og et felles spotmarked. Kraftsystemene var svært ulike mellom land. Man lyktes ikke særlig med å bryte de gamle kraftprodusentenes dominerende posisjon – bortsett fra i Storbritannia – selv om det kom inn nye fornybare aktører.
Mellomlandshandelen ble regulert, men landene bestemte selv om de ønsket å forsterke nettforbindelsen til naboland. Norden, som hadde et avansert samarbeid og sterke mellomlandsforbindelser, valgte å forsterke forbindelsen seg imellom og mot kontinentet og Storbritannia. Det skjedde i begrenset grad i resten av EU.
Prisene til sluttbrukere blir regulert på ulike vis. Norge valgte en ekstremvariant der selv husholdningene blir eksponert for spotprisene, som igjen er sterkt influert av prissmitten over kablene til Storbritannia og Tyskland.
I EU varierer prisene til husholdninger og til næringsliv med én til fire. Prisene ble ikke utjevnet, som jo var ambisjonen med det indre markedet.
Klimapolitikken kom øverst på agendaen. Nesten all termisk kraftproduksjon skal legges ned og erstattes med sol og vind. Det krever statlig detaljstyring, nye virkemidler og subsidiering av omstillingen. Her bestemmer medlemsstatene, ikke Brussel.
Medlemslandene har ansvar for å nå klimamålene og for egen energipolitikk.
Noen land bygger mens andre legger ned kjernekraft. Ny kapasitet blir styrt av klimapolitikk og subsidier, ikke av kommersielle aktører som konkurrerte på like vilkår over landegrensene.
Så kom energikrisen – drevet av at termisk kapasitet ble lagt ned fortere enn fornybar kraft bygget, av selve klimaendringene som skapte tørke, av problemer med kjernekraften i Frankrike og til sist sterkt forverret av Ukrainakrigens virkning på gassprisene.
Dette har skapt en ny diskusjon om hvordan kraftmarkedet må organiseres for å lykkes med den grønne omstillingen.
Arbeidet med å lage et nytt såkalt markedsdesign er kommet lengst i Storbritannia, som jo er en øy med begrenset utveksling med andre land. Hva resultatet blir vet vi ikke, men gjennomgangstonen er at staten må spille en langt mer omfattende rolle enn man trodde når dagens system ble etablert. Det gjelder både hvor, når ny kapasitet skal bygges, og hvilken teknologi som skal anvendes.
Prisene til forbrukerne kan ikke styres av spotprisen, men må kobles tettere på kostnadene i systemet. Hensynet til fattige husholdninger og konkurranseevnen til næringslivet må ivaretas.
En rekke EU medlemsland har også foreslått radikale endringer i markedsdesign. Det har lenge vært uklart hvor kommisjonen ville lande. I januar kom noe av svaret i et høringsnotat. Man har gitt opp ambisjonen om å skape et felles marked der produsentene konkurrerer på like vilkår i konkurranse over landegrensene.
EU vil holde på de områdene der Brussel har makt i forhold til medlemslandene: handel mellom land og spotmarkedet. Begge deler er viktig for kortsiktig drift og utveksling mellom land som igjen er viktig for forsyningssikkerheten.
Det oppsiktsvekkende er at det ikke foreslås en ny design av hele kraftsystemet. Medlemslandene ønsker åpenbart ikke å flytte mer makt til Brussel. Det foreslås ikke å lage felles rammer for kommersielle investeringer i ny kapasitet eller et system med markedsbaserte priser til forbrukere.
Dette er overlatt til medlemsstatene.
Det betyr at markedsdesign blir forskjellig mellom landene. De europeiske kraftmarkedene forblir balkanisert – helt ulike.
Som i landbrukspolitikken har EU ikke lenger ambisjon om å skape et felles kraftmarked der kraftprodusenter konkurrer på like vilkår over landegrensene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.