Det er i dagens debatt om kraftmarkedet i Norge nær samstemthet om at «vi» må øke norsk kraftproduksjon. Denne samstemtheten har slått inn over debatten om grunnrenteskatt der det hevdes at innføringen av grunnrenteskatt vil redusere investeringer i norsk kraftproduksjon og at «vi» derfor må reversere denne skatteøkningen.
Jeg er for så vidt enig i premisset for dette argumentet. I prinsippet kan en grunnrenteskatt utformes slik at det ikke går utover investeringslysten. I praksis er dette vanskelig.
Det er således godt mulig at økt grunnrenteskatt vil redusere investeringene i norsk kraftproduksjon, selv om jeg tviler sterkt på at denne reduksjonen vil være spesielt viktig dersom aktørene forventer at dagens priser holder seg noen år fremover.
Det jeg ikke er enig i, er at «vi» nødvendigvis trenger å øke produksjonen. Det avhenger nemlig av om hvordan det går med utbyggingen av infrastruktur for krafthandel med utlandet – og av hvem «vi» er.
Det har vært hevdet med stor styrke og overbevisning at Norges tilknytning til Acer ikke medfører at Norge vil bli pålagt av EU å bygge bestemte kraftkabler til kontinentet. Det er for så vidt riktig. Vår tilknytning til Acer betyr ikke at EU vil pålegge oss å bygge for eksempel en kabel fra Sima i Hordaland til Petershead i Skottland. Men det er heller ikke så veldig viktig.
Det som betyr noe er at vi har sluttet oss til EUs tredje energipakke og dermed forpliktet oss til at Statnetts flaskehalsinntekter tjent på krafteksport i det aller vesentligste skal brukes til å bygge nye utenlandskabler.
Rent samfunnsøkonomisk er dette et merkelig pålegg, siden det sannsynligvis fører til store overinvesteringer om det blir gjennomført. Siden finansministeren har lagt lokk på byggingen av nye kabler, har Statnett et pikant problem: Hva gjør man med 15–20 milliarder kroner i inntekter som EU sier skal brukes til et bestemt formål, men som finansministeren ikke vil gi tillatelse til?
Uansett så vil jeg legge til grunn at norske myndigheter etter hvert vil akseptere de forpliktelsene som Acer pålegger oss, slik at utenlandskabler bygges ut til alle flaskehalser forsvinner og strømmen flyter fritt dit betalingsvilligheten er høyest.
Da blir det nemlig et interessant spørsmål hvem «vi» er som trenger høyere norsk kraftproduksjon.
«Vi» er i hvert fall ikke norske kjøpere av kraft. For norske kraftkjøpere blir kraftprisen bestemt i Europa, og siden norsk krafteksport er en meget beskjeden del av europeisk totalproduksjon, vil en økning i norsk produksjon ha null og niks å si for norske strømkjøpere og prisen de betaler.
«Vi» er heller ikke nordmenn som er glad i norsk natur. Ytterligere investeringer i lønnsom fornybar energiproduksjon vil kreve betydelige inngrep i norsk natur. Man skal være en spesielt ihuga kraftsosialist av den gamle skolen for å se noen dusin vindturbiner utplassert i ellers uberørt natur og tenke at dette er vakkert.
Det kan selvfølgelig hende at «vi» er norske skattebetalere og mottagere av offentlige tjenester. Skattebetalere er opptatt av at de offentlig eide kraftselskapene skal generere et overskudd slik at summen av kraftselskapenes profitt og skatteinntekter som tilfaller det offentlige minus subsidier til kraftprodusenter blir høyest mulig.
Om man ser bort fra beboerne i noen spesielt begunstigede kraftkommuner, så er grunnrenteskatt den beste måten å sikre at denne summen blir høyest mulig og kommer skattebetalerne flest til gode.
Selvfølgelig, dersom man med «vi» mener kraftprodusenter som synes det morsommere å utbetale overskudd til det offentlige enn å betale skatt til det offentlige, er grunnrenteskatt en uting.
Det er en gruppe til som det kan hevdes at representerer «vi» i denne sammenhengen. Det er de som er opptatt av reduksjon i utslipp av CO2. Jeg er en av dem og har arbeidet med klima og samfunnsøkonomi i 20 år. Jeg hadde gjerne sett at vi fikk et grønt skifte, men måten dette gjennomføres på, er ganske trist.
Når vi må øke kraftproduksjonen for å elektrifisere norsk sokkel, slik at vi kan selge gass til Europa, slik at de kan lage strøm som vi kan importere, så har komedien bikket over i det tragiske.
Spesielt grønt er det i hvert fall ikke.
Det virker som om de ansvarlige for norsk energipolitikk ikke har forstått hva tilknytningen til Acer faktisk betyr for norsk energipolitikk. Den betyr først og fremst at vi nesten ikke trenger en norsk energipolitikk, siden priser og tilbud blir bestemt av det europeiske kraftmarkedet.
Det vi trenger, er en politikk for vern av natur og naturmangfold, samt en skattepolitikk som gjør at mest mulig av overskuddet generert av norske naturressurser forblir i Norge.
Til det er grunnrenteskatt uovertruffent.
Det jeg ikke er enig i, er at «vi» nødvendigvis trenger å øke produksjonen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.