Asle Toje er medlem av Nobelkomiteen. Som spaltist i Dagens Næringsliv signerer han som forsker. Han uttrykte i kronikk i Dagens Næringsliv mandag 21. februar stor forståelse for Russlands interesser i Ukraina, og stor grad av mistillit til vestlige medier og Nato.

Spørsmålet er om et så sterkt partsinnlegg er forenlig med å være nestleder i Nobelkomiteen. Tojes habilitet vil kunne trekkes i tvil hvis ukrainske frihetskjempere nomineres til fredsprisen.

Toje tok grundig feil i sine analyser. Siden har han forsøkt å unnskylde seg. I en ny kronikk i DN 14. mars bruker han overskriften «Hvorfor jeg tok feil om Ukraina». Den er en redegjørelse for antall soldater på begge sider, troppeforflytninger og annet som skal underbygge Tojes analyse om at det egentlig var usannsynlig at Russland skulle angripe.

Han skriver at det «bare er akvarellmaling som tiltrekker seg amatører i like stor grad som internasjonal politikk». Det fremgår ikke om Toje her også skriver om seg selv.

I likhet med en kronikk i Minerva 28. februar gjør Toje et svært begrenset tilbaketog. I Minerva skriver han at den opprinnelige artikkelen i DN ikke «var heldig». Spesielt angrer han på de nedsettende kommentarene om Ukrainas president, som den siste uken fremstår som en helt.

Tojes «tilbaketog» føyer seg inn i rekken av andre såkalte «realister» (som Toje sier han er en del av) som tok feil både om Russlands hensikter og militære mobilisering og som sådde tvil om den åpne vestlige etterretningen.

Det er mye drøyt i Tojes opprinnelige artikkel. Spydighetene mot Nato, vestlige medier og vestlig etterretning står i kø. Under overskriften «Kan vi få se filmen denne gangen?» reiste han 21. februar sterk tvil om vurderingene til Nato om et forestående russisk angrep på Ukraina. I etterkant innser Toje nå at vestlig etterretning hadde rett, og at USAs strategi med å offentliggjøre etterretningen var riktig.

Ironisk nok sto hans første artikkel på trykk samme dag som Putin «anerkjente» de to republikkene øst i Ukraina. En uke senere kommer hans tynne unnskyldning i Minerva om at artikkelen lå en uke på desken i DN.

Vi har hatt en åpen debatt om situasjonen i Ukraina i lang tid. Både på ytterste høyre og ytterste venstre har flere gått på Putins limpinne om at det i realiteten var Nato som var den aggressive part og at vesten bløffet om Putins hensikter. Dette minner om de som nektet å tro på etterretningen fra Tyskland før 9. april 1940, og så på Sovjet og Storbritannia som mulige angripere mot Norge.

Toje presterer også å skrive følgende i sin opprinnelige artikkel i DN: «Det er forstemmende å se at Vesten nok en gang etablerer et narrativ om at motparten ikke har noen legitime interesser.» Dette, og mer i samme tekst, går god for Putins retorikk om at russerne i Ukraina er utsatt og må forsvares, og at Natos styrkeoppbygging i øst er en trussel mot Russland.

«Jeg sier ikke at Russland har rett, jeg sier kun at landet har legitime interesser», skriver Toje. Dette er kjernen i konflikten i Ukraina. Hvis Toje nå mener at Russland nå ikke har slike legitime interesser, er det bra. Han klarer likevel ikke å skrive det i klartekst.

Erling Moe
Erling Moe

Det er mye i Tojes første artikkel som både er forstemmende og pinlig, og som føyer seg inn i det nye ytre høyres og ytre venstres retorikk, som at «Ukrainas sak ikke er vår sak», at «gammelmediene igjen inntar rollen som elitenes avatarer» og koblingen av advarslene mot Russland til koronademonstrasjonene i Canada og utfallene mot «liberale internasjonalister.»

Slik fremstår Toje hverken som forsker eller nestleder i Nobelkomiteen, men som ytterliggående politiker.

Tojes artikkel i DN var total skivebom som forsker, og var et rent politisk innlegg om vår tids mest dramatiske konflikt.

Det er ikke utenkelig at Ukrainas president blir blant de nominerte til neste års fredspris. Nobelkomiteens troverdighet vil få utfordringer med at komiteens nestleder så tydelig tok stilling mot Ukrainas sak og landets president.

Toje prøver nå å pynte på sin opprinnelige analyse, etter at virkeligheten har innhentet de fleste ordene i hans artikkel. Likevel tar han ikke avstand fra de drøyeste politiske utsagn han kom med samme dag som Russland i realiteten startet krigen ved å annektere deler av Øst-Ukraina.

Det er ikke utenkelig at Ukrainas president blir blant de nominerte til neste års fredspris

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.