Samarbeidet mellom Norge og EU er ikke bare økonomisk. Det er mye mer. Det er en delt, politisk visjon og delte verdier, spesielt når det gjelder utenrikspolitikk, klimatiltak eller energipolitikk.
Det er imidlertid én ting som gjør oss veldig forskjellige for øyeblikket: Vi er ikke på samme side av gassregningene.
Oppgangen i gassprisene er en svimlende gevinst for Norge, som vil kunne innkreve cirka 94 milliarder euro fra fossil energi i år. Dette tilsvarer en økning på rundt 65 milliarder euro, sammenlignet med fjoråret. Det er en betydelig gevinst for Norge, samtidig som det vil være svært vanskelig å takle dette for europeiske land.
Den norske regjeringen viste solidaritet med nabolandene sine ved å øke produksjonen med 1,4 milliarder kubikkmeter fra tre nøkkelfelt i mars. Denne beslutningen var et avgjørende svar på den truende gassforsyningskrisen. I dag, seks måneder senere, har situasjonen utviklet seg. På grunn av gass- og energipriser ser enkelte europeiske husholdninger og selskaper energiregningene sine multiplisert med seks eller ti, mens antallet ubetalte regninger boomer.
I denne sammenhengen, som allierte, partnere og venner, er det legitimt å diskutere sammen en begrensning av prisen på gass som vil fungere for begge parter. Jeg ønsker derfor velkommen, som mange av mine kolleger i Europaparlamentet, kunngjøringen fra presidenten for Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, om å åpne forhandlinger med nøkkelleverandører som Norge om mulige pristak på gass.
Statsminister Jonas Gahr Støres avtale om å åpne forhandlinger er et tegn i riktig retning.
Med tanke på situasjonen i EU må denne dialogen avsluttes med suksess så raskt som mulig, ideelt sett før det neste rådsmøtet for europeiske energiministre, som vil finne sted 30. september.
Norge er nå EUs fremste gasspartner. Landet har ingen interesse av en likviditetskrise for de store, europeiske energiselskapene, det har heller ingen interesse i akselererende økonomisk tilbakeslag for sine fremste handelspartnere, eller i fremveksten av populistiske bevegelser som har som mål å svekke Europa, splitte Europas indre marked og i ytterste konsekvens støtte Putin.
Å dele av inntektene fra energikrigen kan bidra til at europeiske land får større spillerom.
Når gassprisene er så høye, er det først og fremst fordi Putin bruker denne energikilden som et våpen. Det er fordi Europa har bestemt seg for å reagere på alle nivåer for å støtte Ukraina og motvirke den russiske invasjonen. Europa leverer våpen, innfører sanksjoner, vedtar embargoer mot russisk olje og kull, og bidrar til finansiell solidaritet med Ukraina ved å forplikte seg til å betale 14 milliarder euro.
Ved å handle på denne måten beskytter europeerne hele kontinentet.
Derfor forventer vi et sterkt, politisk signal fra Norge. En politisk gest, med både økonomisk og moralsk basis, som vil tillate oss allierte sammen å bestemme prisen på gass eksportert fra Norge til EU, og ikke overlate den makten til Putin.
Denne forhandlingen om prisen på gass bør forsegle vårt strategiske vennskap midt i en dramatisk periode i Europas historie.
La oss møtes på halvveien.
Når gassprisene er så høye, er det først og fremst fordi Putin bruker denne energikilden som et våpen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.