Helt siden angrepets første dag har hovedanliggendet for Nato og EU vært å tvinge Russland til å innstille fiendtlighetene og å respektere Ukrainas territorielle integritet. Samtidig har Nato og EU vært oppsatt på å reagere slik at de ikke selv blir direkte militært involvert. I avveiningen mellom disse to hensynene er det sistnevnte blitt gitt prioritet.
Strategien har vært å praktisere en form for tvangsdiplomati der man gjennom bruk av sanksjoner samt andre pressmidler har søkt å presse Russland til å innstille angrepet og til å anerkjenne Ukrainas suverenitet.
Å satse på tvangsdiplomati gir fire utfordringer som er særlig viktige og relevante.
- Den første utfordringen er at effektiv bruk av tvang krever aktiv medvirkning av den som tvangen retter seg mot. Vedkommende må la seg påvirke til grunnleggende å endre kurs. Relatert til Ukraina-konflikten er det ikke tilstrekkelig at angrepet stopper opp. Russiske styrker må trekke seg tilbake.
Dette kravet til medvirkning gjør, som nobelprisvinneren Thomas C. Schelling så innsiktsfullt poengterer i boken «Arms and Influence», tvang betraktelig mer krevende enn avskrekking. Å motvirke allerede påbegynte handlinger stiller helt andre krav til timing og dosering av tiltak enn det å forhindre at handlinger i utgangspunktet blir begått.
Neste utfordring ligger i den direkte forlengelsen av dette.
- Når et angrep først iverksettes, har angrepsforløpet tendens til å få sin egen dynamikk. Ikke minst har forståelsen for hva som er akseptabelt og uakseptabelt lett for å endre seg.
Tap som virket uakseptable forut for angrepet, kan i løpet av krigens gang bli ansett som høyst nødvendige for å nå definerte mål. Tilsvarende vil angriperen under krigens gang kunne komme til å velge handlemåter som vedkommende forut for angrepet anså som for voldelige og risikofulle.
Putin synes, slik svært mange har påpekt, både å ha overvurdert de russiske styrkenes kampkraft og å ha undervurdert de ukrainske styrkenes motstandsevne, samt Vestens samstemte respons og fordømmelse. Hadde Putin hatt en mer realistisk forståelse av hvilken risiko han løp ved å angripe Ukraina, er det meget mulig han hadde funnet risikoen uakseptabel høy.
Slik krigen har forløpt, demonstrerer han imidlertid økende vilje til å gå stadig mer voldelig til verks, og derigjennom løpe økende risiko for å nå sine mål.
Konsekvensen er at det blir stadig mer krevende for Nato og EU å lykkes med sin strategi. Med økende vilje til å ta risiko og å bære tap reduseres utsiktene til å utøve et tvangsdiplomati som får Russland til å bøye av og respektere Ukrainas suverenitet.
- Med dette melder også en tredje utfordring seg. Etter hvert som de russiske tapene stiger, øker også prestisjenederlaget skulle angrepet ikke føre frem. Sanksjoner som hadde vært virkningsfulle dersom tapene var mindre, står følgelig i fare for gradvis å miste effekt etter hvert som omkostningene stiger.
Tar vi i tillegg høyde for at beslutningstagere ved kritiske beslutningssituasjoner gjerne tenderer mot å være tapsaverse – ha høy risikovillighet for å kompensere for tidligere tap – svekkes utsiktene ytterligere.
Det som tvert om avtegner seg, er en skremmende dynamikk der Russland vil fremstå som mer og mer ubøyelige dess mer tap landet påføres og dess mer det sliter med å bryte gjennom Ukrainas forsvarslinjer.
- Fjerde og siste utfordring er at utøvelse av tvang kun har mulighet til å lykkes dersom det foreligger en retrettmulighet. Den som søkes påvirket, må ikke oppleve å bli stilt til veggs der eneste mulighet er å slåss til siste slutt. Det må foreligge rom for å trekke seg ut med «æren i behold».
Problemet er at Russland stiller krav som strider fundamentalt med grunnleggende demokrati- og rettsprinsipp. Problemet forsterkes ved at Russland har forsøkt å nå høyst illegitime mål på høyst umoralsk vis. Rommet for kompromiss er i korthet ytterst begrenset. Det synes vanskelig å tilby Russland noe uten samtidig å gå på tvers av de normene og prinsippene som nettopp ligger til grunn for Ukrainas og Vestens reaksjon.
Disse fire utfordringene betyr ikke nødvendigvis at Natos og EUs tvangsdiplomati vil feile. Om dette er det altfor tidlig å konkludere. Dessuten, gitt prinsippene som står på spill, kunne egentlig reaksjonen vært en annen?
Når det er sagt, synes det rimelig å hevde at situasjonen hadde vært langt mer håndterbar, og tusener av menneskeliv vært spart, dersom man hadde lykkes i å etablere en troverdig avskrekking i forkant. Hvis vestlige land forut for angrepet hadde maktet å sannsynliggjøre handlemåten de i ettertid har utvist, kan det ikke utelukkes at selv forkvaklede russiske ledere hadde vurdert angrepsalternativet annerledes.
Det tragiske er at realitetsorienteringen først gjerne skjer etter at det er for sent, slik at eneste mulighet er å balansere mellom tvangsdiplomatiets ulike irrganger.
… en skremmende dynamikk der Russland vil fremstå som mer og mer ubøyelige dess mer tap landet påføres
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.