Er det på tide med litt refleksjon, nå som vi ser at Russland er i ferd med å tape den krigen de startet? Det umulige var altså mulig, og mange er de «sannheter» som har falt det siste halve året. Noen var konsensusbaserte, men mangelfullt analyserte myter. Noen var fromme ønsker – og noen bare løse påstander.
Den første myten falt natt til torsdag 24. februar. En stor russisk angrepsstyrke, sammensatt og trent for å angripe Ukraina, viste seg å være sammensatt og trent for – faktisk å angripe Ukraina! Vestlig etterretning satt på de russiske angrepsplanene allerede fra oktober 2021, uten at det gjorde inntrykk på så veldig mange vestlige politikere eller kommentatorer. Etterretningen ble av enkelte endog beskyldt for å være mytomane krigshissere. Selv ikke når det ultimo januar ble klart at Russland sendte dyrebare reserver av blodplasma til oppmarsjområdene, rokket dette ved etablert konsensus. Putin skulle bare rasle litt med sablene sine. («Sannhet» 1). Men dette angrepet var planlagt lenge, og det skulle gjennomføres.
President Putin ble lenge betraktet som en statsleder som man kunne forholde seg profesjonelt til, siden han jo aldri hadde til hensikt å la handling følge ord etter sine stadig mer aggressive tirader mot Vesten («Sannhet» 2). Faktum er at Putin gjennom en årrekke metodisk bygde opp Russlands evne til en omfattende krig mot Vesten, både militært og finansielt, og at han systematisk testet ut Vestens tålegrense for sine ekspansjonistiske ambisjoner. Vesten unnlot konsekvent å reagere annet enn verbalt og symbolsk, som for Putin aldri har betydd noe som helst, og nå betaler Ukraina den blodige prisen.
Forbundskansler Angela Merkel gjorde Tyskland avhengig av russisk gass gjennom sin «Wandel durch Handel». Så eklatant uansvarlig at selv president Donald Trump prøvde å forklare tyskerne dette. Fåfengt, for Putin ville da aldri misbruke den avhengighetsposisjonen som Merkel med åpne øyne ledet Tyskland inn i («Sannhet» 3). En større gavepakke av et strategisk våpen kunne Putin aldri ha drømt om å få lagt i fanget.
Så til elefanten i rommet, for her er det sterke følelser. Vesten må visstnok «forstå», i betydningen «godta og akseptere» Russlands påståtte frykt for et strategisk angrep fra Nato, siden jo både Napoleon og Hitler i sin tid angrep vestfra. («Sannhet» 4). Russland påberoper seg her et beskyttelsesbehov. Dette behovet omfatter krav om tvangspasifiserte, og dermed hjelpeløst ubeskyttede bufferstater, som Russland skal kunne herje med som de vil (-og det vil de!)
Selvsagt skal vi prøve å forstå hva russerne tenker og mener! Forstår vi ikke dette, blir enhver dialog både formålsløs og nytteløs. Men det betyr ikke at vi må svelge sluk, søkke og snøre, og blindt akseptere deres påberopte narrativ.
Kreml har fra før Sovjetunionens sammenbrudd visst at Vesten ikke vil angripe, uten at Russland angriper først. Det Putin virkelig frykter er vårt vestlige demokrati og våre frie, åpne samfunn. Kontrasten mellom våre liv og den russiske underkastelseseksistensen er altfor farlig for ham. Dette er derfor en fiksjon av et fiendenarrativ som de russiske makthaverne bruker for å begrunne og bevare den rådende russiske maktstrukturen (les: sine egne posisjoner).
Bak disse misoppfatningene og mytene ligger en forestilling om et Russland som ønsker fred, fremgang og samarbeide («Sannhet» 5). Frem til 24. februar investerte ikke minst høyreradikale politikere raust med politisk kapital i rosende ord om Putin. Drømmen om «Den sterke mann» er dessverre uutryddelig. De ble dog nødt til å distansere seg fra ham etter 24. februar, siden alle ser at Putins Russland er intet annet enn et ekspansjonistisk og brutalt autokrati. Putin er fullstendig blottet for respekt for både menneskers og staters integritet, og dermed for universelle menneskerettigheter og en internasjonal lov- og rettsorden.
Om det finnes flere myter? Her er noen: «Putin sitter trygt så lenge han vil». (Nei, hans stilling svekkes stadig). «Krigens aktive, militære fase vil vare i årevis». (Nei, Russlands landmilitære kampkraft er allerede i knestående). «Vestens støtte vil opphøre». (Nei, det vil den ikke.) «Ukraina vil bli nødt til å imøtekomme omfattende russiske krav». (Nei, Vesten vil denne gangen ikke la Russland slippe unna uten et internasjonalt rettsoppgjør som substansielt vil ramme Russlands evne til nye ekspansjonseventyr i Europa).(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.