Ukraina-krigen raser med store menneskelige tap og uoversiktlige konsekvenser og vår innsats kreves annetsteds enn i meningsspaltene. Men Frithjof Jacobsens artikkel «De som hatet Amerika» (26. mars) krever et svar.
Noen smir for å legge meningsrommet i svart mens katastrofen i Ukraina pågår.
Kan hende lykkes man med å feste stigmatiserende og feilaktige merkelapper slik at viktige forskerrøster mister enhver legitimitet. Kan hende lykkes man med å avskaffe gode praksiser som er livsviktige for å opprettholde en kunnskapsbasert og åpen debatt.
Det er Bjørgulv Braanen og Tormod Heier som henges ut, ganske enkelt ved å putte dem i en boks med merkelappen «antiamerikanske». Tiltalen synes å bygge på at enhver analyse som har tillagt vestlige handlinger vekt i tillegg til Russlands selvhevdende og etter hvert aggressive politikk i det som i en årrekke har vært en eskalerende konflikt mellom Russland og Vesten, er illegitime.
Derfor vil jeg gjerne vite: Hva er det egentlig som kreves for ikke å være antiamerikansk? Er det uforbeholden støtte til alt USA eller andre vestlige allierte foretar seg fra nå og til evig tid?
Selv er jeg hverken Nato-motstander, antiamerikansk, antiliberaler eller venstreradikaler, om jeg nå skal tvinges til å tone flagg. Men jeg nekter å godta en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål er forbeholdt diskusjonen av kun noen stater og politiske enheters politikk. Også demokratiske stater kan foreta ukloke og udemokratiske handlinger. Også Nato kan utføre handlinger som oppfattes som offensive av andre, selv om egen omtale sier at alt Nato gjør per definisjon er defensivt.
Dette faktum blir ikke borte selv om Russland i dag ledes av en konspiratorisk, maktsyk og aggressiv elite. Vi kan ikke avslutte den demokratiske praksisen det er å tilby flersidige analyser og ytre oss ikke bare om farene ved Russland og Kina, men også eventuelt ved Vestens egne valg og handlinger.
Det er mulig jeg er yrkesskadet av å arbeide med Putins Russland, men jeg liker ikke den type brennemerking og krav om stillhet som artikkelen legger opp til. Den innebærer i ytterste konsekvens en ensretting jeg assosierer med autokrati, ikke demokrati.
Det minner for mye om Putins gjentatte grep for å få kontroll på meningsrommet i Russland siden han kom til makten.
Først var det de menneskerettighetsforkjemperne og journalistene som ytret seg med en forklaring av terrorismen i Tsjetsjenia som gikk ut over påstanden om at den utgjorde en «eksistensiell trussel mot Russland». Disse ble utpekt som «sjakaler». Siden har de gradvis blitt marginalisert, inntil de nå er fullstendig stilnet og regelrett forfulgt som «femtekolonister».
Og ja, dette er et sannhetens øyeblikk for Putins Russland. De av oss som har fryktet den store krigen som knuser både Ukraina og det russiske sivilsamfunnet og som håpet til det siste at det skulle være mulig å unngå den, kan bare gremme oss. Men dette er også et sannhetens øyeblikk for oss her hjemme, om enn på annet vis.
Hvordan forvalter vi det vi er så heldige å ha og som russere knapt har fått smake? Friheten og den delen av den som handler om det myke, bak den nye muren av forsvarsvåpen som reiser seg mot øst?
Helt sentralt i dette myke, menneskelige er den frie debatten, ikke minst retten til å delta og et klima som gjør det mulig å delta.
Ingen her er redd for straffeforfølgelse à la Putins Russland, men den sosiale gapestokken kan være vel så effektiv. Det har nettopp Kierulf-utvalget konkludert i sin rapport om akademisk ytringskultur.
I et kunnskapssamfunn som vårt må det være rom for å diskutere komplekse årsakssammenhenger, nyanser og gråsoner. Evnen til å revurdere, endog si unnskyld hvis man har tatt feil eller gjort feil, hører hjemme i en demokratisk og god debattkultur. Men for Jacobsen er dette bare sleipe triks, de som «tok feil» bør ikke gis tilgang til eteren igjen.
Jeg vil snu det på hodet. Hvis de uthengte har justert og unnskyldt med gode intensjoner, noe jeg regner med at de har, holder de i hevd noe av det vanskeligste og fineste i den norske samfunnssamtalen. Å fortsette og diskutere, kritisere og opponere handler om å spille hverandre gode i vårt demokratiske samfunn. Dette bør gjelde internt mellom politikere og ekspertise og mellom journalister og eksperter.
Er ikke hele poenget i dagens situasjon at vi må stå sammen om disse gode verdiene?
Dette gjelder kanskje spesielt i den livsviktige samtalen om Norges sikkerhet. Nettopp denne samtalen har alltid vært ganske trang og konsensuspreget – forståelig nok ut fra Norges historie, beliggenhet og størrelse. Det har vært vanskelig å stille spørsmål ved det styrende aksiomet om at Norge må gå med våre store allierte, levere inn det som kreves uten å vurdere konsekvenser utover det at vi sikrer at de vil komme oss til unnsetning dersom Norge skulle angripes.
Rommet for kritisk refleksjon økte da Donald Trump kom til makten i USA og etter at Taliban igjen tok makten i Kabul. Men nå skal vi altså slutte å analysere og vurdere hva som er i Norges interesse.
Skal våre ledere være omgitt av ja-mennesker når de tar valg i sikkerhetspolitikken?
Jacobsens sluttreplikk – «Den forstokkede antiamerikanisme som har fått så stor plass i debatten er det ingen grunn til å høre på lenger. Det er nå klart at de tok feil. I alt» – hører ikke hjemme i en opplyst avis.
Det er mulig jeg er yrkesskadet av å arbeide med Putins Russland, men jeg liker ikke den type brennemerking og krav om stillhet som artikkelen legger opp til
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.