Brille-gate: Her møtes minst to fagretninger i en tilsynelatende ubegripelige skandale. Men også mytene om dem.
- Fagområde én er krisekommunikasjon med tilhørende myte: «Dersom man er en svært offentlig person og havner i en krise, kan det umulig være så vanskelig å følge sunn fornuft, og si sannheten med en gang».
- Fagområde to er psykologi med tilhørende myte: «Folk oppfører seg jo ikke sånn i en sånn situasjon».
Jeg har hatt gleden av å jobbe med journalistikk og kommunikasjon i snart 30 år. Jeg har nok hvert år siden starten, når krisen er et faktum, tenkt omtrent det alle andre har gitt uttrykk for de siste dagene: «Hvordan er det mulig å være så tjukk i hue» (Brenna, Trettebergstuen, Moxnes).
Men de siste 15 årene har jeg sett mye rart som rådgiver i kriser. Og i løpet av de siste fem årene har jeg også hatt blikket festet på mangler ved norsk rettssikkerhet, på beslutningspsykologi og folks hang til å forklare grunnleggende menneskelig oppførsel med «sunn fornuft» og myter.
Moxnes om solbrillesaken: – Jeg vil si unnskyldLa oss ta først ta «sånn oppfører man seg jo ikke i en sånn situasjon».
Justisfeil og justismord har historisk hatt sitt opphav i avhøret, det første møtet med politiet. Grunnen er at kompetansen på nettopp beslutningspsykologi og bekreftelsesfeller har vært fraværende. Kombinert med manipulative avhørsteknikker (Tengs, Baneheia, Moen).
Men man ser den samme manglende kompetansen i domstolene, der både fag- og lekdommere mener troverdigheten er blitt svekket fordi den tiltalte ikke oppfører seg slik de/vi tror er vanlig når man har gjort «noe sånt».
Vi forventer og tror at folk gråter av sorg, fortvilelse og skam.
Problemet med denne oppfatningen er at folk i krise reagerer helt forskjellig. All oppførsel er forenlig med både skyld og uskyld. Slik er den menneskelige psyke.
Mennesker ler når de blir dømt, selv om de er uskyldige. Kvinner kan «være med på» en voldtekt, selv om det er en voldtekt. Og du kan komme til å innrømme ting du aldri har gjort.
Spør de som har greie på det (ikke aviskommentatorer).
Altså, vi kan fint mene og tro at vi selv aldri ville oppført oss slik og sånn i en gitt situasjon.
Men uten at vi faktisk har opplevd det (voldtekt, drap, tyveri, ulykke), i den samme konteksten, (som far, partileder, næringslivsleder, barnehageansatt), så kan vi naturligvis ikke vite hvordan vi handler.
For eksempel tror mange redaktører at de vet hvordan de hadde handlet som toppleder i krise, helt til de havner i krise, som toppleder.
Og da er vi ved «det kan umulig være så vanskelig å følge sunn fornuft, og si sannheten med en gang». Altså fagområdet krisekommunikasjon.
Moxnes har, for eksempel, oppført seg slik læreboken i krisekommunikasjon forteller at du ikke skal oppføre deg. Men det er samtidig helt menneskelig, uansett om han i utgangspunktet glemte seg bort eller bestemte seg for å stjele.
Jeg har hatt (den faglige) gleden å være rådgiver i store og små kriser i lang tid.
Felles for de fleste er at ledere og andre som er rammet av krisen, oppfører seg annerledes enn de regnet med. Annerledes enn det mange som ikke har vært i krise, mener man bør reagere.
Jada, utenfra er det både krystallklart og enkelt. Men likevel begår presumptivt kloke, samvittighetsfulle og smart folk, dumme feil.
Derfor er det ikke smart at ledere i krise leder sin egen krise. De trenger folk rundt seg, enten internt eller eksternt, som tør stille å kritiske spørsmål som tvinger frem alt som finnes av informasjon.
Jeg forsvarer selvsagt ikke lovbruddet eller det etisk svært problematiske i handlingene til Bjørnar Moxnes. Det er opplagt pressens rolle å stille alle de kritiske spørsmålene. Og følge opp. Dette er heller ikke noe fillesak, som enkelte av Moxnes sine tilhengere prøver seg på.
Jeg bare minner om at mennesker ikke handler som forventet i en krise. Og det er naturlig.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.