Antall personer med problemer knyttet til tipping, kasino, poker og andre pengespill har økt betydelig de siste årene og kulturministeren har lagt frem «Handlingsplan mot spilleproblemer (2022-2025)»
Norsk spillpolitikk beskytter nasjonale interesser og er tuftet på en såkalt «kanaliseringspolitikk» som i korthet går ut på å kanalisere spillere fra spill uten tillatelse (oftest utenlandske) til spill med tillatelse (oftest nasjonale).
Ett av målene er å skaffe midler til sport og kultur. Andre mål er å styrke forbrukervernet og redusere kriminell virksomhet og spilleproblemer.
For å oppnå disse målene må en konkurransedyktig spillportefølje utvikles. Også markedsføringen bør overgå konkurrentenes.
Problemspill skal forhindres gjennom en rekke hjelpemidler. Blant annet kan spillere selv sette grenser for hvor mye de vil tape. Spillselskapene kan overvåke spilleadferd og gripe inn når spillet fremstår som problematisk. Betaling til ulovlige spillselskap blokkeres og gevinster skattlegges.
Problemet med kanaliseringspolitikken er at den har utilsiktede effekter. Utviklingen av nye spill og god markedsføring vil naturlig nok trigge konkurransen mellom spillselskapene. Dette vil igjen utløse en selvforsterkende prosess hvor stadig flere spill utvikles og reklametrykket intensiveres.
Konsekvensen er økt antall spillere og problemspillere.
Hjelpemidlene som kunne ha redusert problemspill, vil helt eller delvis omgås av den enkle grunn at hverken spillselskapene eller problemspillerne har interesse i at de fungerer fullt ut. Om de så gjorde, ville spillselskapene miste kunder og problemspillere ville ikke fått spilt så mye som de ønsker.
Kanaliseringspolitikken største synd er ikke at den er feilslått, men at den dreier oppmerksomheten bort fra realiteter og hindrer oss i å sette i verk tiltak som kunne ha redusert problemspill. For det første bygger dagens spillpolitikk på den tro at det er problemspillerne som er problemet, ikke spillene.
Heller enn å studere problemspillere, burde kulturministeren rette et kritisk blikk på egen spillpolitikk. Hvordan utøves kanaliseringspolitikken i dag? Hva er konsekvensene for problemspillere, deres familie og samfunnet som helhet?
Hvilke tiltak bør iverksettes på lokalt, nasjonalt og global plan?
For det andre later kanaliseringspolitikken som om nasjonal spillpolitikk er løsningen. I en digital og global verden der konkurrentenes spill bare er «ett klikk» unna, er spillselskapenes frykt for å tape kunder en drivende kraft.
Vi kommer derfor ikke unna internasjonalt samarbeid dersom vi skal redusere spilleproblemer. Målet må være å utvikle et felles regelverk som demper konkurransen på tvers av land. Det er her forskningen og den politiske innsatsen bør rettes inn.
Dagens spillpolitikk bygger på den tro at det er problemspillerne som er problemet, ikke spillene
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.