Man snakker aldri høyt om det i billedkunsten i Norge: Koblingen mellom kunst og penger.

Pengestrømmene i Kultur-Norge fører mye rart med seg. Store, strie elver av pengemakt flommer gjennom kulturlandskapet vårt. Det er et elveleie hvor kulturfolket aldri frykter for flomskader.

De kulturelle pengestrømmene deler seg raskt i to elveløp: den mastodontiske offentlige finansierte og den private, langt mindre, markedsorienterte kunstøkonomien. Det er stor statusforskjell på disse to.

Jeg befinner meg i sistnevnte kategori.

Per Fronth
Per Fronth (Foto: Per Fronth Ateliér)

Jeg er en privilegert og engasjert samtidskunstner, jeg lever av å produsere og selge kunstverk.

Jeg har tatt et bevisst valg om å være profesjonell kunstner uten å basere meg på offentlig støtte. Det har sin pris.

Selger du mye kunst i Norge, mistenkeliggjøres både kunstnerskapet og integriteten din.

Noen penger er renere enn andre i kulturlivet. Offentlige almisser fordelt gjennom stipendkomiteer oppfattes som ubesudlede. Penger fra salg av kunst har betydelig lavere status. Slik stigmatiseres kunstnere og gallerier som opererer og lever utenfor de offentlige kulturelle kretsløpene.

Faktum er at alle penger i Kultur-Norge har regnbuefarget oljefilm på seg. Penger gir makt og innflytelse. Og igjen, definisjonsmakt på hva kunstnerisk kvalitet er.

Galleristen min, Fineart Oslo, er en av de største suksesshistoriene i norsk kunstliv, med omsetning på hundrevis av millioner kroner. Den suksessen kanaliserer enorme summer til støtteordninger for alle kunstnere, men gjør samtidig at galleriet blir systematisk forbigått av vandrende offentlige innkjøpskomiteer som definerer hva som er verdt å ta vare på.

Vi må tåle å tenke tanken om at tilgjengelig, salgbar, kunst også har kunstnerisk verdi.

I 2020 rammet pandemien atelieret med full kraft. Flere utstillinger, min hovedinntektskilde, ble avlyst.

For første gang søkte jeg arbeidsstipend, på oppfordring fra kulturminister Abid Raja. Jeg fikk, som forventet, blankt avslag. Kun en av fem når frem. Det er ikke til å leve av.

Ideen om prosjekt Product Placement, produktplassering direkte inn kunstverkene mine, var født.

I min nye utstilling Aerosol/Product Placement har jeg derfor solgt deler av billedflaten til kjente firmaer og brands med internasjonal nedslagskraft. Jeg tilbyr deler av den kunstneriske billedflaten til nøye utvalgte aktører – og jeg tar betalt for det.

Det gir ekstra inntekter som bidrar til å sikre økonomien, og til å skape nye og enda bedre kunstverk.

Men kanskje aller viktigst, stille det sentrale spørsmålet: Hva er verdien av kunst, og hva er kunstens verdi?

Aktørene har verdier jeg selv forsøker å leve opp til: de er innovative, tradisjonsbærere, i transformasjon, utfordrende, samfunnsengasjerte – og fremtidsrettede.

Norrøna, Siem Offshore, Møller Mobility Group, Swims og det kjente franske Champagne-huset Andre Clouét er alle med i respektive kunstverk.

Bemidlede og viktige personer kunne kjøpe seg prominent plass i Rembrandts mesterverk Nattevakten. Og det gjorde de

Selve integreringen av produktplasseringen er tilpasset innholdet i kunstverket på en subtil måte, men verkene blir merket slik at produktplasseringen blir gjort kjent for publikum.

I fremtiden kan kunstverk med produktplassering bli så viktige at de må kjøpes inn i offentlige samlinger – og da vil verdien av plasseringen kunne bære over generasjoner.

I 1639 fikk Rembrandt et stort bestillingsoppdrag for Amsterdam Civic Guard, og laget Nattevakten, hovedverket til deres nye militære hovedkvarter. Bemidlede og viktige personer kunne kjøpe seg prominent plass i Rembrandts mesterverk. Og det gjorde de.

Det er legitimt å stille spørsmål om produktplassering kan ødelegge eller forstyrre det kunstneriske innholdet og kvalitet. Det kan det, men for meg er dette helt uproblematisk om det gjøres på riktig vis.

Kunsten skal være fri, sies det.

Min rolle som kunstner står friere i samspillet med aktørene jeg jobber med nå, enn den gjør i møte med den delen av Kultur-Norge som forvalter de mange støtteordningene for kunst.

Kommersiell suksess blir sett ned på, og jeg forventer at også kommersielle samarbeid, og sågar produktplassering, blir det samme. For meg bidrar dette til å utvide mulighetsrommet jeg opererer i. Samt å gå opp tråkket for yngre og mer uetablerte kunstnere som ikke har samme plattform som meg, men som også ønsker å styre sin egen kunstnerskjebne.

Jeg opplever meg mye friere som kunstner i møte med kommersielle og private aktører enn i møte med det etablerte Kunst-Norge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.