DNs Terje Erikstad tror nok han har sett lyset når han skriver om «Den store laksebløffen» (DN 29. november). Sannheten er likevel langt unna det som her skrives i entusiasme over regjeringens grunnrenteskatt.

Når nesten hele markedet for videreforedling av laks i Norge har falt bort, dreier det seg dessverre hverken om bløff eller utspekulert lobbystrategi. Det er rett og slett konsekvensene av et forslag om å tredoble skatten på norsk havbruk.

Runar Sivertsen
Runar Sivertsen

Erikstad skriver at Salmar – og dermed en hel næring – «later som om det er uklarheter knyttet til hvilken laksepris det skal skattes av, samtidig med at vi bruker samme pris i avregningen mellom vår sjø- og landvirksomhet og dermed vet godt hva som er riktig pris». Det konkluderes videre med at «hvor mye fisk som skal videreforedles og hvor mye som skal selges på fastpriskontrakter er helt uavhengig av den nye grunnrenteskatten».

Dette overser fullstendig konsekvensene av regjeringens forslag om «normpris» som grunnlag for den nye skatten, rett og slett fordi en produsent ikke har mulighet for å «diktere» prisen i markedet. Det burde en kommentator i DN ha fanget opp.

Det er riktig at Nasdaq Salmon Index i dag benyttes som et utgangspunkt for (referanse for) prisfastsettelsen mellom to konsernselskaper innenfor samme skatteregime. Men dette er ikke en pris som kan «pådyttes» kunder i et internasjonalt marked.

Det er videre riktig at vi vet hva denne prisen er – og at den kan benyttes internt i konsernet. Det går greit så lenge skatten er den samme på hele virksomheten. Med tre ganger så høy skatt på produksjon i sjø (og litt til) blir situasjonen en helt annen.

Det er kundene i verden som avgjør faktisk salgspris, ikke produsentene på kysten. Ikke byråkratene i Finansdepartementet. Ikke avisenes spaltister.

Vi kjenner til både svakheter og fordeler med Nasdaq Salmon Index-prisen. Den er altså ikke faktisk pris vi oppnår i markedet for videreforedling. Vi vet ikke hva nivået på denne blir når vi selger fisken på langsiktig kontrakt.

Hvis det blir prisen vi skal beskattes for, må vi regne med å betale skatt av en inntekt vi ikke har.

Havbruksskatteutvalget skrev selv at normprisen er høyere enn faktisk oppnådd pris. Det er kvalitetsforskjeller, størrelsesavvik og flere ulikheter. Og bommer man på prisen eller kvaliteten, kan man dermed ende opp med en skattlegging på over 100 prosent av fortjenesten.

Fastpriskontrakter er mest benyttet på bearbeidede varer. Kundene ønsker ikke å ta prisrisikoen. Slik de heller ikke vil det på annen sjømat eller andre matvarer. Dette vet jo DN fra mange artikler om varehandel. Og når kundene ikke vil betale for en mulig ekstrakostnad, og produsenten ikke kan fordi skatten kan bli altfor høy, inngås det ikke nye fastpriskontrakter.

Dermed vil et slikt system med normpriser føre til at grunnlaget for lokal bearbeiding gradvis blir borte, med andre ord den del av verdikjeden som har den største sysselsettingsfaktoren. Og aktiviteten har vært økende, takket være lakseselskapenes investeringer.

Les også Tor Lønnums innlegg i DN: Laksenæringens «superprofitt»

Laksen skal likevel bearbeides. Får vi ikke kontrakter for dette i Norge, må bearbeidingen flyttes til andre land. Arbeidsplassene knyttet til bearbeiding vil dermed gradvis bli liggende i utlandet.

Feilkoblinger blant journalister kan være underholdende, men ikke nødvendigvis opplysende eller verdiskapende for AS Norge.

Havbruksskatteutvalget skrev selv at normprisen er høyere enn faktisk oppnådd pris

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.