Lakseoppdrett fikk sitt gjennombrudd da merder ble tatt i bruk i 1967, og siden har denne enkle teknologien gjort Norge til verdensledende på dette området. Men nå har åpne merder kommet i vanry og vi bruker store midler på å utvikle alternative oppdrettsmetoder.

Denne kursendringen er dårlig fundert. Den styrkes av sterke økonomiske incentiver og den har ledet oss inn på et spor der vi undergraver lønnsomheten i lakseoppdrettet, samtidig som vi utvikler teknologi som passer bedre for våre konkurrenter i utlandet enn for oss.

Siden oppdrettet av laks har vokst frem samtidig som villaksbestanden har hatt en negativ utvikling, har man antatt at det er en årsakssammenheng mellom disse fenomenene. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har klassifisert rømt oppdrettslaks og lakselus fra oppdrettsanlegg som de to største ikke-stabiliserte bestandstruslene mot villaks i Norge og dermed gjort lakseoppdrett til villaksens største fiende.

Genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks, populært kalt genforurensning, er rangert som den aller største trusselen mot villaksen. I 1987 gjorde Direktoratet for naturforvaltning det ulovlig å sette ut lakseyngel av ikke stedegen stamme i norske lakseelver, basert på dogmet om at hver elv har sin unike laksestamme som har utviklet seg uforstyrret siden istiden. Det til tross for at direktoratet selv over flere tiår hjalp fiskerforeninger over hele landet med å sette ut store mengder «fremmed» lakseyngel i sine lokale elver, samt at villaks «feilvandrer» i betydelig grad.

I 2006 kom Nytek-forskriften som stiller tekniske krav til flytende oppdrettsanlegg. Siden har det blitt stadig færre rømninger, og avl har gjort at oppdrettslaksens evne til å formere seg i elv er blitt stadig dårligere.

Nyere forskning tilsier at genetisk påvirkning fra oppdrettslaks kan reverseres og at innblandingen av oppdrettslaks i elvene nå er på et nivå som neppe er skadelig for villaksen.

For å begrense problemet med lakselus er det innført et trafikklyssystem som regulerer produksjonen av oppdrettslaks basert på lusesituasjonen. Toneangivende fagmiljøer lager lite treffsikre prognoser for dødeligheten som lusa forårsaker, og de gir stadig uttrykk for at lus fra oppdrett er et stort problem for villaksen. Men i internasjonale rapporter er fagmiljøene langt mindre skråsikre, og de uttrykker sterk tvil om lakselus overhodet har noen betydning for villaksbestanden.

I dag verdsettes en konsesjon for merdoppdrett av laks til mer enn hundre millioner kroner, mens en tillatelse til oppdrett på land bare koster 12.000 kroner. På land er man heller ikke bundet av de volumrestriksjonene som gjelder for merdoppdrett. Dette skaper et enormt økonomisk incentiv til å flytte oppdrettet på land.

En rekke nye aktører som ikke slipper inn i det eksisterende oppdrettslauget, ser på dette som en mulighet for å begynne med lakseoppdrett. Man fremstiller sågar dette som et miljømessig fremskritt, selv om realiteten er at man bytter ut billig teknologi og gratis vann med energikrevende pumping, komplisert vannbehandling og store investeringskostnader.

Det er et paradoks at vår enkle og geniale merdteknologi nå tas i bruk over hele verden, mens vi her hjemme gjør vårt beste for å bli kvitt den.

I smoltproduksjon er det nødvendig med resirkuleringsanlegg på grunn av begrenset ferskvannstilgang. Men slike anlegg er ikke problemfrie. Det er vanskelig å bli kvitt sykdommer, og i resirkuleringsanlegg med sjøvann er giftig hydrogensulfid blitt et betydelig problem. Konsekvensene av teknisk svikt blir gjerne katastrofale. I åpne merder får man aldri vannstopp. Banker og forsikringsselskaper forstår dette og vegrer seg for å være med i prosjekter som gjelder landbasert lakseoppdrett.

Hvorfor vil vi så forkaste en enkel og vellykket teknologi og erstatte den med noe som er uprøvd, dyrere, gir større økologisk fotavtrykk og er langt mer risikabel?

Én grunn kan være påvirkningen fra en sterk miljølobby som har fått det for seg at landbasert oppdrett er mer miljøvennlig enn dagens merdoppdrett.

En annen grunn er en systematisk overvurdering av de miljømessige problemene med merdoppdrett kombinert med en tilsvarende undervurdering av problemene med landbasert oppdrett. Resultatet er at vi nå bruker store midler til å utvikle teknologi for å løse overdrevne problemer, og som vil gjøre norsk lakseoppdrett mindre lønnsomt og konkurransedyktig, og som lett kan tas i bruk av våre konkurrenter i utlandet.

Hvor smart er det?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Sashimi Royal oppdretter kingfish på land i Danmark
00:49
Publisert: