Erik Johansen i Finans Norge tar i et tilsvar i DN 1. september til min kronikk til orde for at jeg tar feil når jeg hevder at mange finansinstitusjoner, også i Norge, ville gått konkurs dersom ikke myndighetene hadde tilført dem likviditet under finanskrisen.

Det må bero på en misforståelse. Mitt ganske enkle poeng er at uten myndighetenes støtte, som under finanskrisen tok form av likviditetstilførsel, så ville mange banker gått konkurs.

Byttelånsordningen – eller gullkortet som det også ble kalt – var altså et nødvendig premiss for at bankene skulle klare å betale sine løpende forpliktelser. De som ikke klarer å betale sine løpende forpliktelser, går til slutt konkurs. Og bankene kom til staten fordi de ikke fikk likviditet andre steder og/eller fordi likviditet fra andre kilder ville kostet dem veldig mye mer.

At sluttresultatet ble en «inntekt» for staten er irrelevant. Jeg tør minne ham på at staten også under bankkrisen i 1991 «tjente på» å skyte inn egenkapital i bankene.

Både i 1991 og 2008 var situasjonen at staten var den eneste som hadde evne og vilje til å påta seg risikoen. Evnen skyldes blant annet at staten har lengre tidshorisont enn andre investorer. Viljen skyldes at staten er opptatt av samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og ikke bedriftsøkonomisk.

Staten priser derfor risikoen annerledes enn en privat investor.

Fallgruven er at de som investerer i bankaksjer, vet dette. Dilemmaet kalles i fagterminologien moralsk hasard. Myndighetene bør derfor være nøye på å utforme støtteordninger som redder virksomheten, men samtidig innebærer at eksisterende eiere tar tap. Det klarte man forbilledlig under den norske bankkrisen på 1990-tallet. Men man forsømte seg under finanskrisen.

Forsømmelsen var større internasjonalt enn i Norge.

Og under koronakrisen ble prinsippet om at eierne skal ta tap, for alvor gravlagt. Til glede for alle eiere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.