I DN fredag var det en redaksjonell artikkel om Norwegians program for klimakompensering og et innlegg fra to analytikere, Hæge Fjellheim og Ingvild Sørhus, om samme tema. Dessverre inneholder begge tekster alvorlige feilslutninger og forenklinger.

Choose og Norwegian har en felles filosofi om at klimakompensering ikke løser den underliggende utfordringen med store og økende, faktiske utslipp fra fly. Det viktigste et flyselskap kan gjøre i dag er å investere i nye fly, slik Norwegian gjør.

Vår nye flyflåte har redusert utslippene per passasjer med 30 prosent siden 2008. Men det er på langt nær nok. Frem til lav- og nullutslippsteknologien er tilgjengelig, er vi overbevist om at det nytter å bidra med finansiering til grønne prosjekter i utviklingsland nå.

Sørhus og Fjellheim bør fjerne seg fra skrivebordsøvelsen i Oslo sentrum og bli med dit klimaeffekten faktisk skjer. I Norwegians tilfelle skjer utslippskuttene i nøye utvalgte klimaprosjekter i Laos, Vietnam og Thailand.

  • I Laos kan Norwegians kunder støtte et lokalt vannkraftprosjekt. Vannkraftverket leverer mer enn 15 000 tonn utslippskutt årlig.
  • I Vietnam går pengene til et offshore vindprosjekt som leverer over 140.000 tonn utslippskutt i året. I Vietnam bygges det fortsatt svært mye billig kullkraft. Å bidra til å gjøre vindkraft mer konkurransedyktig er derfor helt sentralt for at Vietnam skal omstille seg til en lavutslippsøkonomi.
  • I Thailand kan kundene våre bidra til metanfangst fra et avfallsdeponi. Metan er en svært potent klimagass med over 70 ganger sterkere oppvarmingseffekt enn CO2. Prosjektet leverer over 270.000 tonn utslippskutt i året.

For at våre kunder skal være trygge på at deres finansielle bidrag gjør en forskjell, krever vi verifisering fra uavhengige tredjeparter – eksempelvis DNV GL – på at prosjektene følger standardene til både FNs klimasekretariat og den uavhengige ideelle organisasjonen Gold Standard.

Vi er enige med Sørhus og Fjellheim at kvotesystemet har en del utfordringer, men konklusjonene deres er feil.

For det første er det en vesentlig forskjell mellom det såkalte markedet av FN-kvoter og klimaeffekten av konkrete fornybarprosjekter i utviklingsland. Det er utslippskutt fra de underliggende prosjektene som er sentrale, ikke et makrosyn på hvordan et marked ser ut fra et skrivebord i Oslo.

Vi legger til grunn at Sørhus og Fjellheim begge er enige i at det er store kvalitetsforskjeller på de tusenvis av prosjekter som er godkjent av FNs klimasekretariat. Derfor er det skivebom å snakke om FN-systemet generelt og ikke prosjektene spesielt.

EU sin policyendring om å ikke inkludere FN-kvoter i EUs eget kvotehandelsystem, som luftfarten også er en del av, er basert på et ønske om at utslippskuttene skal tas hjemme og ikke i andre land. Her ligger det også et åpenbart økonomisk motiv: Høyere klimaambisjoner i EU krever årlige investeringer i hundremilliardersklassen. Pengene må komme fra et sted.

Forslagene artikkelforfatterne fremmer vitner også om manglende forståelse om hvordan systemet faktisk fungerer. FN-kvotene resultatbaserte. Det betyr at klimakvotene den norske stat kjøper og kvotene innleggsforfatterne foreslår som «bedre», er underlagt den eksakt samme vurderingen av klimaeffekt som alle andre FN-kvoter.

I Norwegians tilfelle vurderer vi også prosjektenes effekt i lokalmiljøet og hvordan de bidrar mot andre bærekraftsmål. Vi er således helt på linje med WWF og mange titalls internasjonale klimaorganisasjoner sin posisjon.

Sørhus og Fjellheim er opphengt i «byggeår» for klimaprosjekter i utviklingsland. De blander byggeår med klimaeffekt og vurdering av «addisjonalitet» – altså om finansieringen har en utløsende effekt eller ikke.

Igjen er det en vesentlig forskjell mellom frontlinjen i et utviklingsland og et regneark på en skjerm i Oslo. Det er vanskelig å ta forslaget om å endre systemet alvorlig. Ideen deres vil innebære at man holder grønne prosjekter i utviklingsland for narr.

Salg av klimakvoter fungerer som en subsidieordning for fornybar energi i noen av verdens fattigste land. Hvilket signal sender man til andre som støtter seg på frivillig finansiering fra vesten ved å endre rammeverket på denne måten?

Deres forslag undergraver det FN-etablerte finansieringssystemet ettersom en energiinfrastruktur bygges på basis av antatte inntekter over typisk 20 år. Konsekvensen vil være at vestlige land drar stigen opp etter seg og overlater regningen til utviklingslandene.

For å sette forslaget i en annen kontekst: Mener de at en SOS Barneby som ble bygget i 2011, og som nå ikke kan ta imot flere barn fordi alle plasser ble fylt opp for to år siden, er uten effekt og at bidraget som fadder derfor bør avsluttes?

Barnehjemmet er bygget og barna er jo der allerede.

Det lett å peke på problemer, men vi ser ingen forslag til løsning fra Fjellheim og Sørhus - annet enn å sitte stille og ikke gjøre noen verdens ting.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.