Mette Kalager og tre andre forskere bak den mye omtalte treningssenterstudien etterspør i DN lørdag mer konkrete argumenter på hvorfor studien deres har store metodiske mangler.

Train-studien, slik den er gjennomført, er uegnet til å konkludere med «ingen forskjell» i smitte mellom gruppene. Til dette har studien blant annet altfor få deltagere. Forskerne antar selv at én prosent av deltagerne vil bli smittet i løpet av 14-dagersperioden studien pågår. Det vil si at de selv forventer cirka 20 smittede i hver gruppe.

Når de kun observerer én smittet, så har de selv vist at denne antagelsen var gal.

I en slik situasjon blir konklusjonen at det ikke er «farligere» å trene på senter, meningsløs. En analogi ville være å hevde at placebo er jevngodt med vaksine basert på en studie hvor nesten ingen blir smittet i noen av gruppene.

Forskjellen i smitterisiko i Train-studien er basert på én smittet i treningssentergruppen og ingen i kontrollgruppen. Forskergruppen oppgir ingen usikkerhet for denne risikoforskjellen, selv om de sier i sin studieprotokoll at det er nettopp presisjonen som skal ligge til grunn for konklusjonen, noe som er standard.

Forskerne setter også grensen høyt for hvor stor økning i smitte som er akseptabelt for å fortsatt kunne hevde at det ikke er noen forskjell mellom gruppene. Ved smittetrykket forskerne antar, så aksepteres det at muligheten til å trene på senter øker smitten fra én prosent til to prosent. Altså en dobling i smitte. Dersom man antok at den reelle risikoen for smitte var som i studien (én av 4000), vil forsøket være designet til å godta opptil 40 ganger høyere smitte i treningssentergruppen som «ingen forskjell». Vi tror at de færreste ville akseptert dette.

Et annet poeng er at det er svært tvilsomt om resultatene fra Train-studien lar seg generalisere til andre situasjoner, og dermed har noen verdi for fremtidig beslutningstaking. Dette er mer komplisert i studier av smitte og tiltak på gruppenivå enn i tradisjonelle medisinske studier.

Resultatene vil for eksempel avhenge av smittetrykk i befolkningen, smittetrykk blant dem som trener, andre smitteverntiltak og råd fra myndighetene. Disse faktorene kan også spille sammen på kompliserte måter og trekke resultatene i begge retninger. Etter vårt syn er Kalager sin uttalelse om at «dette lar seg generalisere, randomiserte studier gjør ofte det» ubegrunnet.

Det er også et problem at hva det betyr å være i de to gruppene, vil være avhengig av de samme faktorene som over. For eksempel vil deltagernes oppførsel og villighet til å dra på et senter kunne variere med smittesituasjonen.

Deltagerne i de to gruppene kan også bli påvirket av hverandre, for eksempel ved at treningsaktivitet påvirkes av hvorvidt venner fikk adgang til treningssentre og ved smitte ved kontakt på tvers av de to gruppene.

Til sammenligning unngår man disse problemene i de mange vaksinestudiene som nå pågår. Her er intervensjonen alltid den samme, en person får enten vaksine eller ikke. En vaksine kan blindes og placebo-kontrolleres, og vaksine kan gis til så få personer i en befolkning at man kan anta at de ikke påvirker hverandre. Noe tilsvarende er vanskelig å se for seg i en treningssenterstudie.

Vaksinestudier inkluderer og følger typisk opp deltagere helt til man har et forhåndsbestemt antall smittetilfeller. Det er altså antallet smittede i studien som er av betydning, ikke antall deltagere, som forskerne bak Train-studien later til å tro.

De etisk problematiske sidene med studien i en situasjon med høyt smittetrykk er selvsagt viktige, men ikke vårt hovedpoeng. Det vi påpeker er de ytterligere metodiske utfordringene det vil skape, ikke etikken i seg selv.

Når forskerne bak Train-studien påstår at vi kritiserer dem for mangel på god publiseringsskikk, misforstår de. Vi kritiserer dem for å trekke skråsikre konklusjoner, blant annet i media, basert på et tvilsomt grunnlag.

Vi er forundret over at Kalager og medforfattere ikke ser sin egen studie med mer kritisk blikk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.