«Jeg tror folk vil le av oss om 20 år og si: Er dere seriøse? Sluttet dere virkelig å studere da dere var 24 år?», sa Dominic Barton, tidligere toppsjef i konsulentselskapet McKinsey til DN 31. desember. Har han rett i dette?
Nesten 30 prosent av norske studenter er over 30 år, ifølge Tilstandsrapporten for høyere utdannelse. Tallet er fallende, men det er høyere enn i mange andre land. Samtidig tar flere en høyere grad. Fra 2001 til 2016 ble antallet som tok en mastergrad fordoblet. Samtidig økte antallet som tok en doktorgrad med over 70 prosent. For noen fag er disse kandidatene over 40 år. Hva er det som driver denne utviklingen?
I en tidligere jobb lyste en av oss ut en stilling med kompetansekrav på bachelornivå. De fleste som søkte hadde en mastergrad og flere hadde doktorgrad.
Tidligere NHO-direktør, Kristin Skogen Lund, har kalt konkurransen om å få studenter til å ta en mastergrad for pervers. Årsaken er, ifølge henne, at «høyskoler og universiteter får betalt per studiepoeng, og da lønner det seg å bare tilby en masse forskjellige studier som er billige å drive».
Det er inflasjon når verdien av penger faller vedvarende. En årsak kan være at staten «trykker penger». Høyere utdannelse domineres av statlige institusjoner som har en helt annen tilgang til ressurser enn private institusjoner.
Er det da slik at staten har falt for fristelsen til å «trykke» høyere utdannelse hos egne utdannelsesinstitusjoner, og at dette fører til en inflasjon i utdannelsesnivået?
Det er i så fall ikke utelukkende et norsk fenomen. Faktisk er andelen som tar en mastergrad i Norge lavere enn i land vi liker å sammenligne oss med.
Det er dessuten andre mulige forklaringer. Samfunnet endrer seg og kompetansekravene økes, for eksempel på grunn av behov for digitalisering. Arbeidsgivere etterspør altså høyere kompetanse fordi de trenger det, og studentene svarer med å studere lenger og ta høyere grader.
Uansett begrunnelse er imidlertid det store spørsmålet om arbeidslivets behov for ny kunnskap best lar seg tilfredsstille med et lengre utdannelsesløp – før den enkelte kommer i arbeid. Det er nemlig slik det offentlige utdannelsessystemet er organisert i dag.
Skal vi fremskrive dagens utvikling i utdannelsessystemet vil det i fremtiden ansettes arbeidssøkere med doktorgrad for mange yrker der det i dag ansettes arbeidssøkere med mastergrad. Mange av disse kandidatene vil være nærmere 40 år. Det er i så fall en utvikling som vil kunne konkurrere med eldrebølgen, og som kan koste samfunnet dyrt.
Hvis en konsekvens av eldrebølgen er at arbeidstagerne må belage seg på å stå lenger i jobb, hvor lenge må de da jobbe for i tillegg å kompensere for en slik utdannelsesbølge? Svaret er til å gråte av. Dessuten er det uklart om det faktisk er mulig å tilfredsstille samfunnets kompetansebehov om 20 år med en lengre utdannelse i dag.
Et alternativ, og her er vi ved hovedpoenget, må være å sikre gode utdannelsestilbud for arbeidstagere gjennom et helt yrkesliv. Da er ikke løsningen å kun utvide førstegangsutdannelsene ytterligere, men å sikre livslang læring.
For det første vil det kunne medføre at mange arbeidstagere kommer tidligere i jobb. For det andre vil det kunne sikre at arbeidstagere får kontinuerlig tilgang til utdannelse i takt med at arbeidslivets krav endres. Målet må være at utdannelsene samlet sett blir mer effektive samtidig som de blir mer målrettet.
Derfor må vi vri utdannelsessektorens vekt på førstegangsstudenten til også å omfatte etter- og videreutdanning. Dette er en endring som forutsetter et bredt samarbeid mellom akademia og arbeidsliv. Staten vil være en viktig premissgiver og det må gjøres lønnsomt for alle parter. Studiefinansieringen må for eksempel gjøre det mulig for studenter å ta akademiske grader over lengre tid. Dessuten må hele utdannelsessystemet må tas i betraktning, inkludert fagskolene.
I fjor satte regjeringen ned en ekspertgruppe for etter- og videreutdanning som skal komme med anbefalinger i første halvår i år. Vi håper de foreslår løsninger som favner hele utdannelsessystemet, og som gir gode incentiver for både utdannelsesinstitusjonene og partene i arbeidslivet.
Dominique Barton fra McKinsey er redd folk vil le av oss i fremtiden. Det verste er likevel ikke at de ler av oss, men at de gråter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
