På 2000-tallet ble det norske mediebildet endret for bestandig. Internett og sosiale medier fikk en dominerende plass. På samme tid bygget bedrifter, organisasjoner og forvaltningsorganer ut kommunikasjonsavdelingene sine. Disse drastiske endringene påvirket også kommunikasjonsstrategiene til samfunnets eliter.
Hvordan bruker de mediene til å markere sine interesser og oppfatninger, både til det allmenne publikum og til hverandre?
To undersøkelser av norske eliter, fra 2000 og 2015, kan gi et svar.
«Eliter» er et mangetydig ord. Her blir det brukt om de som har toppstillingene i store organisasjoner på ti sentrale samfunnsområder; fra næringslivet til statsforvaltningen, fra universitetene til organisasjonene. Henholdsvis 1725 og 1351 toppledere ble intervjuet av Statistisk sentralbyrå. Kvaliteten på dataene viser seg i uvanlige høye svarprosenter, på henholdsvis 87 og 72 prosent.
Elitene var like mye til stede i mediene i 2015 som i 2000. Begge ganger hadde ni av ti elitemedlemmer blitt intervjuet i mediene i løpet av siste år. I politikken, kulturlivet, organisasjonene og forskningssektoren var andelen enda høyere.
Samtidig var de blitt mindre anspent av medienes strategier overfor dem selv. I 2000 var 39 prosent i elitene helt enig i at medienes påvirkning var for sterk; i 2015 var andelen sunket til 22 prosent. I politikkeliten, som blir mest berørt av kampen om den politiske dagsorden, var nedgangen helt parallell.
Lekkasjer fra lukkede fora er godt stoff for mediene, men blir plagsomt for dem det gjelder. For de fleste elitegruppene var bekymringen lav og uendret. Også her er politikken mest utsatt. Men der gikk andelen som så dette som et betydelig problem ned fra 42 til 28 prosent.
Veksten i kommunikasjonsavdelingene fikk klare virkninger på elitenes egne strategier for å bruke mediene indirekte i lobbyvirksomhet. I 2000 skyldtes den største delen av mediedekningen av elitene og deres saker at journalister tok initiativet, mens elitenes egne fremstøt var noe mindre betydningsfulle.
Femten år senere var bildet snudd. Generelt var aktivitetsnivået klart høyere, og initiativet lå nå mest hos elitenes og deres virksomheter.
I 2015 hadde de nokså omfattende kontakter med medienes kommentatorer og redaktører (spørsmål ikke stilt i 2000). Over halvparten meldte om slike kontakter; i politikkeliten gjaldt det så godt som alle.
De mest aktive gruppene ellers var organisasjonseliten og kulturlivets elite, mens forsvaret og næringslivet lå i den andre enden.
Direkte lobbyvirksomhet som rettes mot beslutningstagere i det politiske systemet, viser et lignende bilde. Rundt tre av fire i elitene hadde forsøkt å påvirke offentlige beslutninger i en sak av stor betydning for dem. Her var omfanget omtrent det samme i 2015 som i 2000, enten påvirkningen var rettet mot regjeringen, Stortinget eller forvaltningen.
Organisasjonene lå klart i toppen; der hadde mer enn 80 prosent prøvd å påvirke politiske beslutninger. Det gjaldt like mye næringslivets organisasjoner, arbeidstagerorganisasjonene, frivillige ikke-økonomiske organisasjoner og idretten. Kulturlivet og forskning og høyere utdannelse, som er tett på staten, lå nesten like høyt.
At elitenes forhold til mediene er mer offensivt og mindre preget av mistenksomhet, kan være et tegn på større åpenhet, men skyldes også større profesjonalitet. Det forteller om forskyvninger av makt, som dels henger sammen med endringene i mediestrukturen.
Betyr det at elitenes posisjon er styrket, mens «den fjerde statsmakt» er svekket?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.