DNs Kjetil Wiedswang argumenter for at man bør redusere flyktningstrømmen til Europa ved ikke å redde båtflyktninger i Middelhavet (DN 29. juli). Hadde resonnementet vært riktig, hadde det vært vel kynisk. Men det er ikke engang riktig. Å la mennesker drukne gir ikke god mening, selv i dette perspektivet.

Plikten til å redde mennesker i havsnød er i utgangspunktet klar, både etisk og juridisk. Det er unntakene som trenger en begrunnelse.

Wiedswang forsøker å etablere et unntak ved å gjette på at man tidligere ikke har vurdert situasjoner der noen forsøker å bli reddet til et bedre sted å leve. Men gjeldende rett kan ikke endres på denne måten, og det er svært tvilsom etikk om bare verdige nødlidende skulle reddes.

Plikten til å redde liv har alltid vært nær unntaksløs. Vi redder folk om vi kan, selv om de har seilt med et lite sjødyktig skip, har ignorert dårlig værmelding, kjørt i fylla eller har selvmordstanker.

Argumentasjonen blir ikke bedre når Wiedswang peker på kynismen til dem som organiserer båttransportene. Det er jo ikke dem det er spørsmål om å redde.

Selv om plikten til å redde liv står sterkt, er det rom for å tenke gjennom konsekvensene. Kan flere liv spares ved avskrekkende drukninger eller internering i Libya, taler jo nettopp respekten for liv for at europeiske skip ikke skal redde båtflyktninger i Middelhavet (eller skipbrudne overhodet). Men tallene overbeviser ikke om at en slik strategi hjelper, for flyktningestrømmene varierer erfaringsmessig uansett over tid. Når tallenes tale ikke er veldig klar, kan vi ikke la medmennesker drukne på et slikt grunnlag.

De fleste på båtene i Middelhavet er nok ikke veldig kalkulerende, og de har neppe nok informasjon til rasjonelle valg. De vil simpelthen ut og har få valgmuligheter. Risikoen har hele tiden vært stor, uansett spredte redningsbåter. Det er ingen grunn til å tro at det å redusere antall redningsbåter vil endre adferden.

Selv om jeg mener det er uetisk (og ofte ulovlig) å la være å redde båtflyktninger, er det ikke gitt at de reddede skal få komme til Europa. Det er kanskje andre som har større behov, og kvotene er dessverre små. Med gode (økonomiske) incentiver vil en kanskje kunne få afrikanske land til å ta imot dem på en måte som ikke krenker menneskerettighetene deres. Men ansvaret for å finne en ordning i samsvar med menneskerettighetene kan vi ikke løpe fra. Dette er medmennesker som har rett til et liv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.